Anmeldelse: James Blake - «Assume Form»

Beruset på kjærlighet

James Blake legger depresjon og tristesse bak seg med sin hittil beste albumutgivelse.

KJÆRLIGHETSRUSET: James Blake bruker fjerdealbumet «Assume Form» til å hylle kjæresten Jameela Jamil.  FOTO: Universal Music
KJÆRLIGHETSRUSET: James Blake bruker fjerdealbumet «Assume Form» til å hylle kjæresten Jameela Jamil. FOTO: Universal MusicVis mer

«Assume Form»

James Blake

5 1 6

Elektronika Soul

Plateselskap:

Polydor / Universal Music

«Vil fortelle alle om kjærligheten som har frigjort ham.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Kjærligheten. For mange selve meningen med menneskehetens eksistens.

Roten til våre største gleder, men også våre største sorger. Tapet av den har resultert i den vakreste kunsten, enten vi snakker Shakespeares «Romeo og Julie», Sinéad O'Connors «Nothing Compares 2 U», eller Edvard Munch-mesterverket «Vampyr».

Sistnevnte passende nok også kjent som «Kjærlighet og smerte», en tidløst perfekt beskrivelse av hjertene som nådeløst har blitt revet ut av sjokkerte menneskebryst siden tidenes morgen.

Nå sier jeg ikke at den lykkelige kjærligheten ikke også har levert sine uforglemmelige øyeblikk, men det er utvilsomt noe særegent med den vonde tristessen vi alle kan relatere til.

Av nettopp den grunn er James Blakes sitt nye album «Assume Form» et imponerende risikabelt prosjekt.

Briten som siden 2011 har vært en trofast venn hver gang depresjonen kommer snikende. En øm ledsager i sorg og angst. Fra ufullstendigheten i «Limit to Your Love» og «The Wilhelm Scream» sitt uunngåelige brudd, til den totale, utmattende ensomheten han beskriver så smertelig vakkert i «Retrograde».

På tredjealbumet «The Colour In Anything» (2016) så vi derimot en forandring. Livet hadde fått en ny type varme, og Blake uttrykket et ønske om å ta oppgjør med smerten i «all those songs that came before you».

Likevel er det først nå at 30-åringen for alvor tør å ta sine fryktløse, kreative steg ut i den berusende forelskelsen. Fire år inn i forholdet med skuespillere, modellen, DJ-en og programlederen Jameela Jamil, er ikke Blake bare trygg på kjærligheten – han vil fortelle alle om hvordan den har frigjort ham.

En personlig healing som gjør at han endelig også klarer å se oss rett inn i øynene på albumcoveret etter årevis i skyggen («I thought I could hide my face, but I was wrong»).

Skiftet gjør seg likevel desto mer gjeldende i en delvis musikalsk gjenfødelse. Der Blake var i ferd med å gå på tomgang i sin melankolske lydkunst-landskap, snur «Assume Form» det meste på hodet allerede fra andresporet «Mile High» med Travis Scott og beats produsert av Metro Boomin.

Sistnevnte trap-virtuos hjelper også til på mer Blake-typiske «Tell Em», hvor fabelaktige Moses Sumney stjeler showet med sin forlokkende og sårbare falsett.

Men det er altså kjærligheten som har hovedrollen her. Takknemlig beskrevet i linjene til «Into the Red» («She watched me lose face every day / Rather than lose me / She was the gold rush») og gjennom spanske Rosaliás sensuelle innhopp på «Barefoot in the Park» – en nesten skummel beskrivelse av altoppslukende følelser («Who needs balance? I see you everyday»).

«Can’t Believe the Way We Flow» kanaliserer Bilal i albumets kanskje vakreste øyeblikk, mens «Are You In Love?» tar oss enda lenger inn i Blakes crooner-modus over velkjente synth-frekvenser.

Og akkurat idet han kunne ha mistet oss i kjærlighetsrusen, returnerer tempoet på «Where's The Catch?» sammen med musikkbransjens mest ettertraktede juvel – et sjeldent gjestevers fra André 3000.

At vi deretter forsvinner inn i et slags lekent og nostalgisk musikal-scenario på dypt romantiske «I’ll Come Too» føles dermed bare naturlig. En låt verdt å forelske seg til igjen og igjen.

Når «Power On» gir egoet sitt endelige dødsstøt, er det som om bryllupsklokkene allerede ringer, før «Don’t Miss It» og «Lullaby For My Insomniac» til slutt spiller oss ut med kombinert omtanke for både Blake og hans elsker. Ikke bare har han funnet kjærligheten for en annen, men også for seg selv.

En realisering som for vår del materialiseres i hans hittil beste album. Man må visst ikke ha det vondt for å lage stor kunst.