Norge er, som de fleste vestlige samfunn, relativt fattig på ritualer. Mange av dem vi fortsatt vedlikeholder, er dessuten nokså tømt for substans. Feiringen i forbindelse med ritualene er også ofte mer avmålt enn før. Det gjelder for eksempel hvis man i hemmelighet gifter seg hos byfogden i lunsjpausen, i stedet for å ha fest tre dager til ende.

Store offentlige feiringer begrenser seg til 17. mai og et idrettsarrangement i ny og ne.

Overgangsritualene står i en særstilling som viktige i de fleste samfunn. Av disse igjen er overgangene som markerer endringer i livsfase og derav følgende skifte av posisjon de viktigste. Dette er også kjernen i russefeiringen.

Forskningen forteller oss at ungdommen nå til dags er så ordentlige at det nesten er bekymringsfullt. De drikker og røyker mindre enn før, de debuterer senere seksuelt, og de liker til og med foreldrene sine. Enkelte er så pliktoppfyllende i skolearbeidet, og har så store forventninger til seg selv, at de begynner å slite psykisk.

I en slik situasjon slår det meg ikke som kritisk viktig å få avviklet russefeiringen, eller i det minste endre den drastisk, som et flertall av rektorene Aftenposten har spurt, ønsker.