Vis mer

Berus(s) eder!

Vi bør unne ungdommen vår en periode med feiring når de skal markere at 13 års skolegang er til ende.

Meninger

Norge er, som de fleste vestlige samfunn, relativt fattig på ritualer. Mange av dem vi fortsatt vedlikeholder, er dessuten nokså tømt for substans. Feiringen i forbindelse med ritualene er også ofte mer avmålt enn før. Det gjelder for eksempel hvis man i hemmelighet gifter seg hos byfogden i lunsjpausen, i stedet for å ha fest tre dager til ende.

Store offentlige feiringer begrenser seg til 17. mai og et idrettsarrangement i ny og ne.

Overgangsritualene står i en særstilling som viktige i de fleste samfunn. Av disse igjen er overgangene som markerer endringer i livsfase og derav følgende skifte av posisjon de viktigste. Dette er også kjernen i russefeiringen.

Forskningen forteller oss at ungdommen nå til dags er så ordentlige at det nesten er bekymringsfullt. De drikker og røyker mindre enn før, de debuterer senere seksuelt, og de liker til og med foreldrene sine. Enkelte er så pliktoppfyllende i skolearbeidet, og har så store forventninger til seg selv, at de begynner å slite psykisk.

I en slik situasjon slår det meg ikke som kritisk viktig å få avviklet russefeiringen, eller i det minste endre den drastisk, som et flertall av rektorene Aftenposten har spurt, ønsker.

Det er rett nok en god del ved russekulturen som er lite sympatisk, særlig at den er kvalmende kommersiell og at den noen steder planlegges allerede fra første dag på videregående. Men at de bråker litt i gatene nattestid en sjelden gang, at de (i hvert fall retorisk) kommuniserer en utagerende livsførsel og at de opphever eller i det minste tøyer rådende sosiale normer, er som det skal være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Én ting er at ungdom generelt forventes å være litt uvørne. Det er en måte å lære om livet på, inkludert å bli kjent med seg selv og finne sine egne grenser. Enda viktigere i denne sammenheng er det at russefeiringen er nettopp et overgangsritual. Russen gjør seg ferdig med sin status som skoleelever, og gjør seg klar for voksenrollen. Det ser kanskje ikke slik ut når de er på sitt mest barnslige, men det er en variant av bortimot universelle ritualer.

Overgangsritualer kan deles i tre faser, hevdet etnografen Arnold van Gennep i en over hundre år gammel klassiker på feltet. Den første fasen, atskillelsen, kjennetegnes ved at individet fratrer sin vante sosiale posisjon. Symbolsk gjøres dette av russen ved at man arrangerer «dåp» og får et annet navn, samt at man ikler seg russens gevanter.

Den neste fasen er den liminale. Her har man ikke lenger sin vante status, men man har heller ikke fått den nye (som student eller yrkesaktiv). Til sist kommer inkorporeringen, hvor man tildeles sin nye status. Tradisjonelt symboliserte immatrikuleringen ved universitetet slik inkorporering, men diverse opptaksritualer til studentforeninger kan tolkes på samme måte.

Russen er i den liminale fasen. Da er man — i enkelte kulturer fysisk, men i våre samfunn oftest symbolsk — atskilt fra resten av samfunnet. I den liminale fasen utfordres eller oppheves hverdagslivets strukturer og normer. Grenser for anstendig oppførsel skal tøyes og tidvis brytes. Kombinert med at det er snakk om ungdom rett før de (i hvert fall på papiret) blir voksne og selvstendige, viderefører russefeiringen derfor helt allmenne ritualer. Det bør vi unne dem. Det er i hvert fall ikke noen fullgod erstatning å ha et høytidelig arrangement etter eksamen, som planlegges i samråd med ledelsen, slik en rektor foreslår i den nevnte saken i Aftenposten.

Men det er naturligvis en rekke praktiske forhold ved skolens organisering som gjør dette overgangsritualet nokså paradoksalt. Viktigst er det at de rent faktisk ikke er ferdige med skolen under feiringen, ettersom eksamener som unektelig er nokså viktige gjenstår. Slik sett er det ikke en ekte liminalfase. Russefeiringen burde derfor enten vært utsatt til juni, eller eksamen burde vært arrangert tidligere. Jeg tviler for min del på at det ville være noe stort tap om man sørget for at 17. mai-ablegøyene skjedde mot en bakgrunn der eksamen var over.

Siden dette endte opp som en hyllest til russen, noe jeg egentlig ikke følte behov for, kan det imidlertid være greit å minne russen om én ting: Siden det er et overgangsritual som markerer en viktig endring i livet, betyr det at man er russ bare én gang. Nyt den mens dere kan, den kommer ikke tilbake. Det er ikke en sjarmerende idé når studenter langt opp i 20-årene årlig finner fram sine gamle russeplagg og later som de kan tre inn i liminalfasen en gang til, slik tradisjonen har vært i hvert fall i Trondheim de siste årene.

Men for øvrig er det grunn til å ønske russen til lykke, sjarmeres av at de noen hektiske dager tøyer borgerlige grenser for anstendighet, og ikke minst håpe at de tar vare på seg selv og hverandre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook