DEUTSCHLANDHAUS: Nytt museum i Berlin der temaet er folkeflukt, deportasjoner og etnisk rensing. Foto: Jon Rognlien
DEUTSCHLANDHAUS: Nytt museum i Berlin der temaet er folkeflukt, deportasjoner og etnisk rensing. Foto: Jon RognlienVis mer

Besatt av det onde

Hvor sunt er det å hele tiden speile seg i det onde? Kan man bli blind av å kikke ned i svarte hull?

Kommentar

Snart åpner enda en utstilling om ondskap, terror og bestialitet i Berlin. Nå er historiske «Deutschlandhaus» i Stresemannstraße nær Potsdamer Platz snart ferdig som museum om etnisk rensing, deportasjoner og folkeflukt.

Her skal det ikke bare handle om jødeutryddelser og andre nazi-grusomheter, men også om etnisk rensing av armenere, tyrkere, grekere, Russland-tyskere, balkanere etc. Mange folk ble renset, mange folk drev rensing.

Berlin er en by som er martret av alle sine arr. Fra den keiserlige, preussiske militarismens seiersmonumenter til den groteske nazismen og videre over i det østtyske totalitariske vrengebildet i Stasi-staten, har byen bevart sine spor. Rett som det er kommer vi over de messingblanke snublesteinene som minner oss om boligene til jøder som ble rensket ut. På overraskende steder står det rester av Berlin-muren - en konstruksjon det blir stadig vanskeligere å forstå som geografisk fenomen etterhvert som byen gror igjen, likegyldig til murens linjer.

Forbløffende lite handler om Første verdenskrig. Den kom jo aldri hit, og den er kanskje blitt blendet ut av neste krig, selv om stadig flere historikere velger å se de to krigene som én sammenhengende europeisk borgerkrig - i to akter, med en lang pause, «entracte», i mellom.

Om lidelser relativiseres når man sammenstiller ulike etniske rensinger hvor også tyskere og tyrkere er ofre, vet vi ennå ikke. Vanligvis blir jo de folkene regnet som gjerningsmenn, urettferdig nok - for det er jo ikke folket som sådan som utfører gjerninger, det er enkeltmennesker i hierarkiske systemer. Selvsagt skal også slike ofre huskes.

Men hvor mye klokere blir vi av å se og se på grusomhetene? Er det ikke også en risk for normalisering ved stadig å minnes? Når vi gang på gang leser ordet «judenfrei» - altså «jødefritt» - bidrar ikke det på en pervers måte til å alminneliggjøre ideen om etnisk renhet?

Uendelige puljer av skoleklasser reiser til Berlin for å gå gjennom «Topographie des Terrors», Stasi-fengselet og Jüdisches Museum. Aldri mer, sier de, som forventet. Men grusomheter gjentar seg ikke. Bestialiteten tar nye former, tilpasset stadig nye tider.

Jeg tar meg i å lure på om man ikke vil lære mer om nazismens vesen ved å se noen episoder av tv-komedien «'Allo 'allo!». I all sin vulgære frekkhet og arrogante forenkling forteller den kanskje vel så mye om hvorfor Hitlers prosjekt aldri kunne vinne. Vi ser både den iboende irrasjonaliteten, den humørløse selvhøytideligheten og det bestialske potensialet i de tragikomiske skikkelsene. Og latteren ligger hele tiden på lur som den kanskje sterkeste trusselen mot det totalitære.