OVERJORDISK VAKKERT: Harald Sohlbergs «Vinternatt i fjellene». Arbeidet med dette maleriet er spennende beskrevet i et nytt essay av Knut Dannevig utgitt på Antropos Forlag.
OVERJORDISK VAKKERT: Harald Sohlbergs «Vinternatt i fjellene». Arbeidet med dette maleriet er spennende beskrevet i et nytt essay av Knut Dannevig utgitt på Antropos Forlag.Vis mer

Besatt av lyset over fjellene

Det som startet som en guttetur fra Oslo vest, ble til slutt Norges nasjonalmaleri.

Kommentar

RONDANE (Dagbladet): I solskinnet på en svevende betongplattform rett ved hovedveien mot Folldal, går det ikke an å overse hvilket spesielt sted Harald Sohlberg fant for å se inn i fjellheimen. Selv kom han dit ganske tilfeldig på guttetur med kamerater fra Oslos vestkant, og klarte egentlig aldri å rive seg løs.

Noen dager før påsken 1899 traff den da 29 år gamle maleren en bekjent, den langt eldre slottsforvalteren Hjalmar Wellhaven på Karl Johan, og hørte om en planlagt vennetur til Rondane. Vennekretsen var inspirert av Fridtjof Nansen og hadde som borgerskapet i hovedstaden midler til egne ekspedisjoner. Nå skulle de ta toget til Koppang i Østerdalen, og så bruke ski og sleder for å komme inn i Rondane. Ville kanskje Harald være med?

DET VILLE HAN selv om pengene til slik luksus manglet. Harald Sohlbergs far, en velstående pelshandler, hadde gått konkurs, og maleren var kommet i den pengeknipa som skulle vare hele livet ut. Likevel ble det fjellekspedisjon, bestigning av Høgronden og mye moro før Harald en natt alene ble dratt mot lyset som lå over fjellene de akkurat hadde klatret. Fra da var han bergtatt. Dette lyset måtte han samle på lerretet.

Sohlberg skildret opplevelsen i et brev til en venn:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dess lenger jeg ble stående og betrakte motivet, dess mer fikk jeg følelsen av å være et ydmykt lite vesen i et endeløst univers. Dette skuet var det mest storslagne jeg noen gang har sett.

ALT SAMME HØST var han tilbake for å planlegge selve malingen. Den vinteren bodde Harald på en gård ved Atnsjøen, og brukte nettene med fullmåne til å male. I starten byttet han posisjon som ble til stadig nye utkast. Så fant han rett plass, slet med frostskadde hender i kulda før han fikk et tyribål til å varme seg på og en parafinlampe så han så hva han malte. I uke etter uke lette han etter det uttrykket som kunne gjenskape lyset.

LETINGEN tok 15 år. Han måtte male andre motiver for å ha inntekt, ble anerkjent i inn -og utland, men slet så mye med å forsørge familien at han ikke klarte å gjøre ferdig «Vinternatt i fjellene». Det ble hengende bortgjemt før en doktor på sykebesøk hos Sohlbergs gutt, fikk se maleriet. Han ble så begeistret at han finansierte ferdigstillelsen. Likevel gikk det et par nye år og enda en tur til Rondane, før Harald Sohlberg presset seg til å levere det til jubileumsutstillingen i Christiania 1914.

Her ble det en publikumsmagnet, og fikk året etter en gullmedalje på Verdensutstillingen i San Fransisco. For maleren selv var det kanskje et slags svar på det spesielle lysskjæret over fjellet han slet med å formidle. Som han skrev underveis i arbeidet:

- Dette ene maleriet vil være nok til at jeg kan være tilfreds med min livsoppgave. Ja, mindre er ikke denne oppgaven. Ser ingen det nu, så er jeg sikker på at senere tider vil se det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook