Besatt av romanen

Den som ikke hadde forventet å oppleve Claude Simon filleriste Marcel Proust, vil bli overrasket når han leser romanen som nå foreligger på norsk, utgitt for bare tre år siden i Frankrike.

«Erindringens hage» er komponert rundt noen sentrale scener fra et liv som strekker seg over nesten hele forrige århundre, som vekselvis dukker opp i boka. En av disse er et intervju der Simon (f. 1913) atter en gang forsøker å forklare hvordan han opplevde de få, kaotiske vårdagene i 1940 da tyske tropper feide all fransk motstand til side, som om den aldri hadde eksistert. Denne korte krigserfaringen, følelsen av å ha blitt drevet gjøn med av politikken, av nasjonen, av historien ble sittende innkapslet i ham, og utviklet seg til å bli et fiksérbilde på hele hans forfatterskap, men like gjerne et fiksérbilde på det 20. århundre.

På alvor

For Simon er litteratur erindring, en evig søken etter presisjon i nedskrivingen. Hans lange, fluktuerende, sansemettede setninger og sprengte komposisjonsteknikk vitner om en forfatter som kanskje mer enn noen annen ønsker å være sann i sine fortellinger, sann mot historien, men også sann mot seg selv. Da han ble tildelt Nobelprisen i 1985, skortet det ikke på protester mot å tildele prisen til en såkalt uleselig forfatter. Er Simon uleselig? Å skrive med hensyn til leserne, kan bety to ting: Å ta for gitt at leserne aller helst på enkleste vis ønsker la seg underholde og begeistre. Eller å ta leseren på alvor som et tenkende og følende menneske. Den siste holdningen ligger implisitt i Simons måte å skrive på. Det betyr imidlertid ikke at han gjør seg utilnærmelig. Han hører snarere med blant de få forfatterne som gjør det vanskelig for leseren å nærme seg det meste av den andre litteraturen som produseres, ganske enkelt fordi den virker meningsløs. Og er det noe som er viktig for Simon så er det nettopp mening, som en motvekt til det meningsløse.

Liv og død

Romanen som ble utgitt i forfatterens åttifemte år, er også et generaloppgjør med litteraturen som åsted for teoretiske, eller rent estetiske øvelser. Naturligvis forblir det å skrive en roman en intellektuell syssel, samme hvor virkelighetsnær eller hardkokt eller antiintellektuell eller folkelig en forfatter prøver å gjøre seg. Men for Simon er det langt på vei et spørsmål om liv og død. Mange forfattere har påstått det samme. Simon påstår det nettopp ikke. Det er leseren som opplever det sånn.