Besettelse i storbyen

Psykologisk portrett av en romanperson som engasjerer.

BOK: Jeg liker utgangspunktet for Céline Curiols roman «Blindspor.» Vi møter en kvinne som jobber med å annonsere avgangs- og ankomsttider på Gare du Nord i Paris. Hun er en person vi i hverdagen kan høre stemmen til, samtidig vet vi ingenting om henne; hun forblir en fremmed for oss, en anonym.

Gatelangs

Mellom skiftene på gare du nord, vandrer hovedpersonen gatelangs i Paris, man skjønner raskt at hun er ensom og rastløs. Framfor alt er hun forelsket i – eller skal jeg si besatt av – en mann som er opptatt i et annet forhold. Det siste utgjør ikke et spesielt kuriøst plott, men relasjonen til denne mannen, sammen med vandringene i byen og møtene med fremmede mennesker, driver uansett romanen framover, i et psykologisk portrett av en person som også innhentes av sin fortid.

«Blindspor» skildrer på den ene siden individets fremmedgjøring i storbyen, på den andre siden individets rolle i det sosiale spillet; for kvinnen i boka er det stadig et spørsmål om hvilken rolle hun har i samfunnet og hvordan hun skal delta i det sosiale spillet med kollegaer, venner og ukjente.

Konsist

Man kan godt si at «Blindspor» er en roman hvor det sensasjonelle ligger i det usensasjonelle, det er en bok som vil vise fram hverdagsmenneskene; de anonyme skikkelsene vi til enhver tid er – eller er omgitt av. Det er derfor det er så vesentlig at hovedpersonens yrke karakteriseres av en stemme uten ansikt, fordi romanen til enhver tid problematiserer det å bli sett, selv den oppmerksomheten som kan vise seg ikke er til det beste.

Språket i romanen er konsist, til tross for en og annen tom frase, som at det er «for mange skjær i sjøen» og at «selv prinsesser må på do». Verre er det at jeg ikke kan fatte hvorfor samboeren til den mannlige karakteren i boka må hete Engel, det er vel strengt tatt ikke slike stereotypier denne romanen bør ha ambisjoner om å framstille?

Hovedpersonen i «Blindspor» engasjerer i alle fall. I det ene øyeblikket har jeg sympati for henne, i det neste øyeblikket irriterer hun meg fryktelig. Jeg spør meg: Hvorfor må hun være så tiltaksløs? Hvorfor må hun være så uvitende (hun vet ingenting om EU, hun har ikke hørt om noen forfattere)? Hvorfor må hun til stadighet handle på mannens premisser? Det irriterer meg. Men foretrekker jeg ikke dét framfor en romanperson som kjeder livet av meg? Jo, absolutt.