- «Besettelsen» skal ikke være behagelig lesning

Forfatter Pernille Dysthe svarer.

- «Besettelsen» er visstnok en dokumentar, skriver Unn C. Andersen i en anmeldelse i Dagbladet.

Hun konkluderer med at det er noe foruroligende over hele prosjektet, og spør om dette virkelig er handlingsrommet unge, single, heterofile kvinner forvises til i Norge anno 2008.

Andersen tror ikke det, og mener at vi følgelig ikke trenger en ny «Bridget Jones»-bølge forkledd som dokumentarlitteratur.

Mitt poeng med å skrive boken var å fortelle om den andre siden av nettsjekkingen.

Boken er fundert i faktiske hendelser og er dokumentarisk idet den skildrer et stykke norsk virkelighet som få har turt å snakke høyt om til nå. Men du verden så mye tisking og hvisking det har vært i krokene!

Det oppdaget jeg da jeg skrev en blogg om fenomenet og stilte til nettmøte i Dagbladet i februar. Kommentarer, mailer og spørsmål haglet inn - både til nettmøtet og i min private innboks. Jeg har tatt utfordringen ved å stå fram og si at jeg var hekta på nettsjekking.

Men de som leser Besettelsen vil forhåpentligvis forstå at boken handler om mer enn det.

Den handler om både hva og hvem du risikerer å utsette deg for når du oppretter en profil på en nettdating-side. Du kan selvsagt utsettes for kynisk manipulering på andre arenaer enn ved den elektroniske bardisken, men å skildre en slik usunn relasjon i denne sammenhengen er spesielt relevant fordi nettopp nettsjekkestedene tiltrekker seg denne typen personligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OM NETTSJEKKINGENS SKYGGESIDE: Pernille Dysthe har skrevet «Besettelsen». Som saksinnlegg er boka ikke ment å være behagelig lesning, snarere tvert imot. Foto: JØRN H. MOEN
OM NETTSJEKKINGENS SKYGGESIDE: Pernille Dysthe har skrevet «Besettelsen». Som saksinnlegg er boka ikke ment å være behagelig lesning, snarere tvert imot. Foto: JØRN H. MOEN Vis mer

Jeg har forsøkt å få frem hvordan den kvinnelige og mannlige hovedpersonen nærer hverandres atferd destruktivt, og hvordan hun virvles inn i et spill hvor hun i sin bestrebelse etter å overleve snarere er i ferd med å gå til grunne. At boken oppleves som masete betyr at jeg har lykkes i mitt forsett: Å få leseren til å føle på sin egen kropp hvor utrolig slitsomt det er å bli hekta, enten det gjelder nettsjekking, spåkoner (som Saera Kahn) eller pengespill. Det er mye rart som foregår i hodet til hovedpersonen Nemesis i denne prosessen, og det tyter ut som de merkeligste metaforer.

Men det er klart: Har man overhodet ikke vært i berøring med slike mekanismer selv, vil man heller ikke forstå hvordan det er mulig å bli så skrudd som det Nemesis og Sfinxen gjør i "Besettelsen".

I en større artikkel i Aftenposten nylig om fenomenet nettsjekking og avhengighet, uttalte den danske professoren i psykologi, Gert Martin Hald, at «jeg synes dette er et utrolig interessant emne, og det er veldig viktig å ta opp». Han har forsket på seksuell avhengighet på nettet.

Jeg mener ikke å hevde at alle som oppretter profiler på nettet blir avhengige. Noen er mer disponert for dette enn andre. Men jeg synes folk skal vite at mange betrakter nettdating som et dataspill for voksne. «Herregud, hva trodde du?», var det en som sa til meg. «Det er jo bare nettsjekking!»

Jeg har fått støtte hos psykologer og psykiatere på at nettdating er en yndet arena for mytomane, narsissistiske og manipulative mennesker, som forvrenger bildet av sin egen personlighet. De lyver så de tror det selv. Faren er at man bygger en person av bokstavkjeks, men i virkeligheten viser det seg at kjekspakka i beste fall smuldrer bort ved berøring. I verste fall kan du risikere å utsette deg for manipulering og kynisme av groveste sort. I den manipulerende nettsjekkerens pott er pengepremiene byttet ut med mennesker av kjøtt og blod. Det finnes gjengangere av begge kjønn i disse nettsamfunnene som gambler med andres følelser og utnytter søkende mennesker for sin egen vinnings skyld.

I Sverige har undersøkelser vist at antallet voldtekter der partene ikke kjenner hverandre økt med nettsjekkingen. Alle de hyggelige historiene om par som har funnet hverandre på nettet har vi allerede hørt mange ganger. Det er på tide med en bevisstgjørende debatt om nettsjekkingens skyggeside.

«Besettelsen» er som saksinnlegg ikke ment å være behagelig lesning. Snarere tvert i mot.

Den må følgelig ikke leses som chicklitt. Jeg har fått tilbakemeldinger fra flere erfarne nettsjekkere som kjenner seg igjen. En mannlig aktør på nettet skriver at: «Som erfaren \'chatter\' hadde jeg ikke noe problem med å sette meg inn i historien, dertil har jeg dessverre hørt mange nok tragiske historier. Jeg tror nok kanskje boken vil fenge spesielt lesere som også har forsøkt seg på denne digitale arenaen selv. Mer "normale" mennesker vil kanskje ha problemer med troverdigheten (heldigvis)».

Jeg er ikke motstander av nettsjekking, men tilhenger av en bevisstgjøring.

- «Besettelsen» skal ikke være behagelig lesning

Nettsjekkingens ukultur speiler etter min mening den generelle rastløsheten i samfunnet. Det handler også om sortering av mennesker og bruk- og kast-mentalitet. Trenger vi kanskje noen etiske spilleregler her? Unn C. Andersen tror ikke det er slik som jeg skildrer det i boken. Likheten mellom Andersen og meg er at heller ikke jeg tror det er slik. Forskjellen er at jeg vet det.

Les Unn C. Andersens anmeldelse av «Besettelsen».

ANMELDTE BOKA: Er dette virkelig det handlingsrommet unge, single, heterofile kvinner er forvist til i Norge anno 2008? spurte Dagbladets Unn C. Andersen.