Besettende om Stalingrad

Antony Beevor er krigshistoriker og bestselger. Slagene om Stalingrad og Berlin er stikkord for to av hans nyeste og mest rystende bøker.

BOK: Fra tid til annen blir det påstått at det fins så få krigsbøker på norsk fordi forlagsredaksjonene er kvinnedominerte. Monn ikke forklaringen også ligger et annet sted.

Analyse og skildring av slag er ikke en praktisert sjanger her i landet. Norges krigshistorie er fattig på egnede emner.

Visst fins Tordenskiolds strålende bedrift i Dynekilen, men var det ikke et lykketreff - og ble ikke når alt kommer til alt, Karl den 12. skutt av sine egne? Fra nyere tid har vi dette ene skuddet fra Oscarsborg. Det egner seg ikke for lange heroiske skildringer og dype analyser.

Norske soldater gjorde motstand i Vinjesvingen, men de største heltene var de blinde damene på telefonsentralene som varslet da fienden kom. Gjenerobringen av Narvik er ødelagt av regional strid: Var det trønderne som gikk inne ved svenskegrensa, eller Altabataljon som rykket fram over Gratangen, som var de virkelige seierherrene?

Suksessen Beevor

Nei, da er det noe annet med Sverige og Danmark, for ikke å snakke om Finland. Her er det dimensjon over både seirer og nederlag - Poltava, Dybøl Mølle, Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen. Her er den krigshistoriske litteraturen rik og supplert med tallrike oversettelser fra andre lands store slag. Det ser ut til å være falne (stor)makter som dyrker denne sjangeren med størst hengivenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Engelskmennene er ledende, og for øyeblikket har Antony Beevor størst suksess. Han har tidligere skrevet om den spanske borgerkrigen, den britiske hæren, slaget om Kreta, Paris etter frigjøringen i 1944. I 1998 kom hans første store suksess «Stalingrad» og i vår «Slaget om Berlin» som nå går sin seiersgang.

Det er så sin sak å gå løs på ei bok som har høstet det rike engelske språkets fulle bukett av superlativer fra Daily Telegraph, Guardian, Sunday Times, Independent, Evening Standard, New Statesman og Spectator. Men det er ingen vei utenom!

Dette er en måte å skrive historie på som tillegger de reint militære begivenhetene, også når det er krig, altfor stor betydning. Det skjer ved at selve slaget isoleres i forhold til nesten alt annet som skjer.

Generalene får altfor stor oppmerksomhet. Alle vet at den andre verdenskrigen ble avgjort i fabrikkene. De allierte vant fordi deres industri kunne produsere flest fly, lastebiler, lokomotiver, kanoner og geværer.

Kjekkeste laget

Begreper som spiller så stor rolle i studiene av slag, som soldatenes tapperhet og generalenes list, fordeler seg i det lange løp jevnt. Det blir i kjekkeste laget: «På Paulus' nordflanke hadde XIV. Panserkorps ikke akkurat ligget på latsiden.» «24. armé slo seg sammen med 66. armé og 1. gardearmé i forberedelsen til et motangrep.»

Historiens gang avgjøres ikke av sånne enkeltbegivenheter. Kanskje var den tyske hærens nederlag foran Moskva ett år før av like stor betydning? Hos Beevor blir dette bare en ouverture, et vorspiel for det store, avgjørende slaget.

Hvordan man enn snur og vender på det, slike framstillinger blir en forherligelse av krigen, selv om de legger vinn på det motsatte, ja, kanskje blir de det i enda større grad fordi de skal forsøke å unngå det. Uansett hvor avskyelig, rå og fornedrende den enn er, det er her alt blir avgjort.

Etter å ha bøyd hodet for alle de korrekte innvendingene, kan man ta Beevors «Stalingrad», supplere med Konstantin Siminovs roman, «Dager og netter», fra 1946 (han er med i Beevors bok også) og «Stalingrad: Historiens lærdommer», (Moskva 1980), som også må finnes i et anstendig Stalingrad-bibliotek.

Så er det bare å gi seg krigsspillet, strategene i vold, studere karter, plassere bombekasterregimenter, la 29. motoriserte infanteriregiment gjøre en omgående bevegelse, mens 16. panserdivisjon sammen med generaloberst baron von Richthofens 4. luftflåte slår seg gjennom i sentrum og bøye mot sør, eller var det sørøst?

Var det Hitlers innblanding som skapte nederlaget ved Stalingrad? Hadde generalene vunnet hvis de bare hadde fått ta Stalingrad først og så oljekildene? Hva var det de tyske generalene ville? Grov de sin egen grav da de bombet byen til en grushaug før de rykket inn?

Forsøker å svare

Det skulle angivelig ha gagnet forsvarerne og hemmet angriperne. Var det de lange forbindelseslinjene eller den strenge russiske vinteren?

Beevor forsøker å svare. Kampene i og om Pavlovs hus, fabrikkene Barrikadene og Røde Oktober er med. Hvorfor gjorde ikke General Paulus og hans 6. armé engang et forsøk på å unnslippe omringningen?

Ikke engang da general Hoths panservogner sto 60 kilometer unna, var Paulus villig til å bryte Hitlers ordre. Nå ville det ha hatt liten betydning om Hoths panservogner og hele Mannsteins unnsetningsstyrke hadde nådd fram. For mens Operasjon Uranus, omringningen av 6. armé, hadde vært en knipetang hvor hver armé startet 150 kilometer fra hverandre, begynte Den røde armés Operasjon Lille Saturn den 16. desember med armeer som var nesten 600 kilometer fra hverandre, og som skulle omgå alt som var av tyske styrker sør og øst for linja fra Stalingrad til det Det asovske hav.

Avsindig besettende

Midt i tvekampen, Hitler versus Stalin, Paulus versus Sjukov, midt i historien som er blitt redusert til generalens krigsteater, minner Beevor i rikelig monn om de menneskelige omkostningene og lidelsene. Likevel, det er ikke sosialhistorien og lidelseshistoriene som fenger. Det krigsstrategiske spillet gjør det spennende, helt avsindig besettende, og det er bare å bekjenne: Herregud jeg har syndet! Og det verste er: jeg angrer ikke.

Det var vidunderlig å sette en strek over de korrekte innvendingene og bare gi seg hen.

Jeg kommer til å gjøre det igjen. Men først en stille stund ved monumentet for Den røde armé på Vestre gravlund i Oslo. Urrah! Stalingrad!