Besettendedjevelskap

Intet mindre enn det ondes eksistens er det den amerikanske forfatteren Karen Hall tar for seg i romanen «Forbannelsen». Og på typisk amerikansk vis blir hun håndfast, konkret - barnslig, vil kanskje mondene europeere si - når hun lar ondskapen materialisere seg i form av - ja - demoner.

De tar bolig i saskesløse mennesker, og omgjør dem til sitt redskap. Den som nå tror dette er en bok om eksorsisme - djevelutdrivelse - har altså fullstendig rett, og det kan jo være god nok grunn til at man som leser vil holde seg unna. Men det bør man ikke gjøre. Forbannelsen er en fascinerende roman - tidvis besettende, bokstavelig talt. Dessuten er den så strålende oversatt av Heidi Grinde at den norske språkdrakten blir argument nok i seg selv for å lese boka.

Umotivert

Utgangspunktet? Så galt som det kan bli, skal man legge rasjonelle, kjølige betraktninger til grunn. Det hviler en forbannelse over bondefamilien Landry i Georgia, USA. Moren og faren i familien tar livet av seg, det samme gjør to av de fire barna. Den ene av dem, den eneste vellykte, har først skutt en unggutt i en brennvinssjappe, tilsynelatende fullstendig umotivert. En tredje bror dømmes til døden for massedrap, og den fjerde, Jack, er ennå igjen. Det er ham demonen vil ta bolig i nå, etter å ha ødelagt de andre.

Samtidig handler romanen om jesuittpresten Michael, en typisk bornert og sympatisk katolikk, troende, men likevel skeptisk, rasjonell, men likevel varm, kritisk, men likevel lojal overfor kirken, så lenge det er mulig, i hvert fall. Også han konfronteres med demonene, han, som alltid har intellektualiert vekk det ondes eksistens. Og mens jeg skriver dette handlingsreferatet, opplever jeg et presserende forklaringsproblem: Hvordan kan en bok med et innhold som dette overhodet være verdt å lese? La gå at den er glitrende oversatt, la gå at den rent ytre sett er spennende - for det er den - men likevel! Djevelen har tross alt vært fraværende i alle dannende kretser i det meste av dette århundret, og det er få av oss som savner ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forfriskende

Det mest fascinerende med Karen Halls roman er ikke den konkrete skildringen av demoner. Ei heller gjør utdrivelsene uutslettelige inntrykk, vievann, trekors og årtusengamle ritualer er det i og for seg artil å lese om, intet mer. Det som utfordrer en presentasjonen av det ondes problem, mer enn de sære svarene. Hvor kommer det onde fra? Hvorfor blir det så ofte galt i menneskenes verden? De færreste av oss har noe annet enn sjablonger å vise til når vi skal svare på spørsmål som dette. Det føles faktisk forfriskende å møte selveste Djevelen for en gangs skyld.

Som anti-tese presenteres vi for godheten. Oppofrelsen, idealismen, den betingelsesløse kjærligheten. Og vi møter Jesus i egen høye, eller snarere lave person. En ung fyr i flanellskjorte, rolig lent mot en trestamme. Han viser seg i jesuittpresten Michales drømmer, og kommer med gode, men akk så kryptiske råd, slik han jo har for vane. En annen gang er han i sekstiårene, kledd i marineblå anorakk. Det som gjør ham gjenkjennbar, som skiller ham fra andre, er det klare, men krevende blikket.

Hva man ellers kan få ut av denne merkelige boka? At det ikke går an å skille det gode fra det onde. Og at den som tror på en kjærlig gud, kanskje også må tro på Djevelen i en eller annen form. For hvordan kan man ellers forklare verdens bedrøvelige tilstand?

Harald Skjønsberg