INGEN HEVNROMAN: Halfdan W. Freihows rammeverk antyder en nøkkelroman. Men romanen er mer enn en skandaleroman fra virkeligheten. Foto: Mette Randem
INGEN HEVNROMAN: Halfdan W. Freihows rammeverk antyder en nøkkelroman. Men romanen er mer enn en skandaleroman fra virkeligheten. Foto: Mette RandemVis mer

Beskriver utsøkt en bransje i fritt fall

Halfdan Freihow kjenner forlagene fra innsiden.

||| BOK: «Du er ikke sann» innledes med en enkel prolog om en eldre kvinne som sitter vendt mot en gravstøtte på en kirkegård. Først i epilogen forstår vi hennes forbindelse til handlingen. Det er en av de vakreste romaninnrammingene jeg har lest.

Freihow kjenner forlagsbransjen bedre enn de fleste, blant annet som tidligere redaktør i Aschehoug. Han har valgt å romandebutere med en 300 siders lang fortelling om en forlagsbransje i fritt fall. Messingdøra til ASA Norsk Forlag likner til forveksling bronsedøra til Gyldendal. Sehesteds plass er blitt Knut Hamsuns plass. Mens ASAs hovedkonkurrent rett over plassen heter H.S. Guldberg & Co. Rammeverket mer enn antyder at dette er en såkalt nøkkelroman.

Den nye tidASA er drevet som et konsern. Direktør Martin Fausk har aldri lest en bok, og kan ikke utstå udugelige forfattere som bare maser om penger. Han tilhører den nye tid, og er bare opptatt av ekspansjon av konsernet. Hans eldre konkurrent H.S. Guldberg, derimot, tilhører den gamle forleggertypen. Belest og dannet, beinhard, durkdreven og slu. Han er nådeløs mot sin eneste datter, som har sviktet og gått over til konkurrenten. Heller ikke hun bryr seg om å lese bøker. Men hun kan selge. Og hun vet hva folk vil ha: Krim, sex og underholdning.

Udugelig krimforfatterDette er ikke en skandalebok fra virkeligheten i forlagsverdenen. Heller ingen tradisjonell nøkkelroman.

Konserndirektør Mork har i det minste doktorgrad i litteratur. Og gamle Guldberg er ingen nålevende William Nygaard. Snarere Nygaards far, eller aller helst Harald Grieg. De mange andre skikkelsene er også tidstypiske, men ikke identifiserbare. Her er en oppskrytt diva av en kriminalforfatterinne som kan drikke, men ikke skrive. Det siste overlater hun til redaktøren sin, en suveren litterat og morfinist. En slags hovedperson er den selvutslettende debutanten som har sendt inn sin beskjedne livshistorie til ASA. Han blir et vergeløst offer for konsernets nådeløse salgsmaskineri.

Freihow har ikke vært konsekvent. Han navngir noen forfattere, og alle avisene har beholdt sitt navn. Blant andre Dagbladet, som har en framtredende, om ikke flatterende rolle. Plottet — eller plottene — er så rå og intrigante at de tyder på en gjennomkorrumpert bokbransje. Likevel sitter det ikke helt. Både typene og plottene blir litt for overdrevne, nesten karikaturer. I den grad det er mulig å karikere en bransje som for lengst er blitt en karikatur av seg selv.

OmstendeligSom hans dokumentar, «Kjære Gabriel» (2004), viste, er Freihow en suveren stilist. Presis og poetisk. Romanteknisk, derimot, har han mye å gå på. Det er for mange skikkelser og de blir for isolert. Enda viktigere. Boka skulle vært halvert. Teksten blir for pratsom og omstendelig.

Men så er det denne gamle kvinnen på kirkegården, da. « ...hun som snakker med de døde, eller med sin Gud.» Og jeg må bare gjenta det. Det er enkelt, usentimentalt og vidunderlig vakkert: Så vakkert at det forundrer meg at Freihow ikke for lengst har gjort forfatter av seg. Svaret på det gir han for så vidt i denne boka. Det er et livsfarlig yrke.

Så vakkert at det forundrer meg at Freihow ikke for lengst har gjort forfatter av seg.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24. august 2009.

Beskriver utsøkt en bransje i fritt fall