Besnærende bilder

Dette er skummelt: En skygge som langsomt suger makten og livet fra sin tidligere herre, i et fabelspill som gjør H.C. Andersen til en forløper for både Kafka og Freud.

...men Ari prioriterte antirasisme

Det er nesten synd å måtte rose Torshovteatret for å samarbeide med ei fri gruppe og slik åpne for et alternativt teaterspråk på institusjonsscenene. Synd fordi det burde gjøres oftere av flere. Men gjengen på Torshov skal ha ære for at de gjør det.

«Skyggen» er en av H.C. Andersens mørkeste historier. Den lærde mann reiser til Sydens sensuelle varme, men strekker aldri sin utprøving av livet lenger enn til å sende sin skygge ut for å spionere. Men skyggen forsvinner. Han dukker først opp mange år seinere, med uhyggelige konsekvenser.

På Torshov spilles dette ut gjennom «svart teater», der mørket brukes til å lage en magisk verden, der mennesker kan fly og objekter leve. Resultatet er rike, nesten magiske bilder der ansikter flyter i lufta, hatter og kopper lever sitt eget liv. På sitt beste gjør leken tyngdekraften til den rene overtro. Regien og scenografien er ved Cirka Teater, ei frigruppe som her demonstrerer sin berettigede plass på norske scener.

Uanstrengt magi

Og i deres landskap yter skuespillerne noe nytt og sterkt. De løfter magien i bildene uanstrengt inn i sitt språkbaserte teater. Det er en symbiose som gir mening, befriende ny mening.

Når det er sagt, forelsker Cirka-gruppen og skuespillerne seg til tider for mye i sitt form-språk. Flere av de sterke bildene svekkes ved å strekkes over for lang tid - de blir statiske i stedet for å bygge seg opp. Hadde de fått stå kortere, hadde de fått beholde hele sin fascinerende styrke.

Andersens romantisk-gotiske verden er blitt kaldere i den moderne scenografien, og det gradvise, intense maktspillet mellom den lærde og hans skygge, som paradoksalt nok er blitt hans onde ånd etter et tre ukers opphold hos poesien, mister litt av sin uhyggelige, langsomme framdrift. Her nesten vet vi at skyggen vil vinne.

Bilder som står

Men uansett, nettopp mange av bildene vil bli stående på netthinna: Den lærdes fortvilte kamp med bøkene og sine tre skygger, grepene der skyggen vokser fram fra et hulrom i dress, via løsrevne, svevende hode, hender og sko til et helt vesen, en dans som ikke bare er en forførelse, men en dans om forførelsen. Dette er eventyr gjort virkelig.

Men man kan lure på om virkeligheten noen ganger får skygge for eventyret. For her forfører ikke lenger Kåre Conradi i rollen som skyggen en ekte prinsesse for å vinne et kongerike - hun er skrevet om til bare å være en vagere «datter til en av landets rikeste». Det kan vel ikke skyldes Conradis kommende forloverjobb?

SVART PÅ SVART: H.C. Andersens mørke fabel om mennesket er blitt svart teater på Torshov.
<B>HVITE SKYGGER:</B> kjersti Elvik, Kåre Conradi og Ågot Sendestad i en scene fra «Skyggen».