Besnærende desperasjon

For den som tar seg tid, er «Aftenlandet» en helt spesiell og besnærende opplevelse.

Fred Kelemens film, med verdenspremiere i Oslo i kveld, tar helt konkret tid - 2 timer og 20 minutter - og krever i tillegg at seeren innstiller seg på en egenartet reise. Da er det duket for en minneverdig kveld.

Kelemens filmatiske stil befinner seg langt utenfor den slagne landevei. Med svært langsomme kameraføringer åpner han sakte opp vinduer mot den virkeligheten han vil beskrive, så vi stadig får et mer og mer komplett bilde av den deprimerende tyske byen vi befinner oss i, av hans hovedpersoner og de nådeløse omstendighetene rundt dem. Det er et dystert malerisk landskap.

«Aftenlandet» skildrer arbeidsløse Antons (Wolfgang Michael) og hans samboer Lenis (Verena Jasch) ferd gjennom en natt. De har kjent hverandre lenge, livet er en evig kamp for å beholde verdigheten, i ren desperasjon gjør de hverandre vondt når de egentlig trenger hverandre mest.

Filmen er en kjærlighetshistorie og en kjærlighetstragedie, men også et realistisk blikk på sider av hverdagen i en vestlig by. Der er det mye å rystes over, og presentert på Kelemens gradvise måte gjør nattsidene av samfunnet et desto sterkere inntrykk.

Skuespillerne er ekte til stede i dette uvanlige verket, musikken understreker deres møysommelige odyssé, og selv en så langsom fortellerrytme som Kelemens kan, viser det seg, være helt suggererende.

<B>DESPERASJON: </B>Spesiell og besnærende