Best å holde kjeft

Varsling: Ingen bør ta på seg den byrden det er å varsle om alvorlige forhold på sin arbeidsplass, skriver Jon Hustad

Etter å ha ligget flere måneder på sitt lokale sykehus, ble Fredrik - et barn på knappe 22 måneder og med en alvorlig lungesykdom - 6. april 1992 sendt til en eksperimentell hasteundersøkelse på Rikshospitalet. Undersøkelsen var en del av et forskningsprosjekt som assistentlege og stipendiat Theresa Farstad og overlege Dag Bratlid stod bak. Farstad ville undersøke ham med en lungefunksjonsmåler som hun og Bratlid var alene i Norge om å bruke på så små og syke barn. Foreldrene ble ikke informert om at Fredrik var en del av en større forskningsundersøkelse, de ble heller ikke spurt om å gi sitt samtykke. «Vi trodde Fredrik skulle inn til en ny rutineundersøkelse ved Rikshospitalet, det var jo de som hadde behandlet ham før,» som faren sier det.

FØR UNDERSØKELSEN måtte Fredrik bedøves fordi en del av måleinstrumentet skulle føres ned i spiserøret hans. Fredrik tålte ikke sederingen, han falt i koma og døde bare noen timer etter å ha kommet til Rikshospitalet. Sverre O. Lie, avdelingsoverlege og sjef ved Barneavdelingen på Rikshospitalet, tok på seg det faglige ansvaret for Bratlid og Farstads forskningsprosjekt, men kunne i ettertid «ikke med min beste vilje se at de [Fredriks dødsfall og undersøkelsene av ham] representerte pasientskader som skulle ha vært meldt Skadeutvalg/politi.» Fylkeslegen var uenig og bad om en granskning. I juni 1998 forelå den sakkyndige rapporten om Fredriks dødsfall, skrevet av den svenske forskeren, barnelegen og lungespesialisten, Ragnar Tunell. Konklusjonen var klar: Undersøkelsen hadde verken medisinsk eller forskningsmessig verdi, vanlige etiske standarder var ikke fulgt og den burde aldri ha blitt foretatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET VAR BARNELEGE og professor Ola Didrik Saugstad som varslet om at noe hadde gått galt under undersøkelsen av Fredrik. For å ha sagt fra, ble han baktalt av sine kollegaer, omtalt som hevngjerrig og forsøkt frosset ut av sin arbeidsplass. Han ble beskyldt for løgn av dekanatet ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og refset av Rikshospitalets ledelse. Han ble truet med søksmål, anklaget for forskningsjuks og utsatt for en kafkaesk prosess i regi av Norges forskningsråd.I tillegg ble han fortalt at hans karrière som internasjonal forsker ville bli ødelagt. «Varsleren» er først og fremst en bok om maktmisbruk på individ- og mikronivå. Men «Varsleren» er også en bok om etikk, særlig medisinsk etikk, eller mangelen på sådan.

I TILFELLET FREDRIK ble ikke foreldrene godt nok informert. Den informasjonen som ble gitt, ble ikke forstått av foreldrene, de ble heller ikke bedt om å gi sitt samtykke på vegne av Fredrik. Andre foreldre med barn som var en del av forskningsprosjektet til Farstad, Lie og Bratlid, hevder at heller ikke de ble bedt om å gi sitt samtykke. En rekke nasjonale og internasjonale regler og traktater fastslår at forskningsprosjekt utført på mennesker skal godkjennes av en etisk komité. Forskningsprosjektet var delt i to separate deler, men bare første del av prosjektet ble forelagt en etisk komité. Siste gang Fredrik ble undersøkt, var det som et ledd i den andre delen av forskningsprosjektet. Før prosjektet til Farstad og Bratlid ble igangsatt, varslet Saugstad om den manglende etiske standarden, og han var ikke alene om å kritisere det etiske nivået. Den øverste ansvarlige, Sverre Lie, valgte å ignorere advarslene.Hvorfor ble så Saugstad forfulgt i år etter år? Det åpenbare svaret er at ingen liker å bli avslørt, sannheten var farlig for dem det gjaldt. Både akademia og helsevesenet er i utgangspunktet bygd opp med det spesifikke siktemål å få frem sannheten. Slik fungerte det dessverre ikke i tilfellet Fredrik. En rekke mennesker visste større lojalitet overfor personene som kontrollerer systemet og hva de hevdet enn overfor sannheten.

NORSK HELSEVESEN og med det dets medisinske forskningsapparat, har ved siden av trygdevesenet vært Norges mest ekspansive offentlig sektor de siste 30 årene. I ly av den raske veksten er forskningsmiljøene blitt befolket av personer som tidligere trolig ikke ville ha nådd opp i et mindre og mer gjennomsiktige forskersamfunn. Disse personene har likevel seniorene i systemet å takke for sine karrierer. Når disse seniorene er blitt truet, har de så kunnet kreve lojalitet og taushet fra dem de har gitt karrièrer. Saugstad har ingen lojalitet til maktmenneskene i den norske strukturen. Hans karrière har aldri vært avhengig av dem og han har ikke søkt deres støtte. Han tok sin doktorgrad i Sverige, var post-doc i USA og har bygget opp et eget uavhengig miljø ved Rikshospitalet som leder for Pediatrisk forskningsinstitutt. Han er Norges internasjonalt mest respekterte og siterte pediater. Også derfor var han en trussel.

I KJØLVANNET av den ekstreme veksten i norsk akademia har vi fått en annen og svært sterk sektor: «det ekspanderende evalueringsbyråkratiet, som befolkes av dem som ikke har vunnet fram innen den akademiske system», som Rune Slagstad sier det. En særlig sterk aktør her er det monolittiske Norges forskningsråd. Da Bratlid og Farstad var avslørt av Saugstad, klaget de Saugstad inn for den nå nedlagte Uredelighetskomiteen til Forskningsrådet og hevdet Saugstad hadde underslått forskningsresultater. Anklagene viste seg ikke å holde vann. Forskningsrådet fikk gjentatte ganger informasjon om at anklagene var ufunderte, de fikk også vite at de mot sitt eget regelverk blandet seg inn i en pågående granskning av Farstads og Bratlids forskning. Likevel brukte det tre år av Saugstads liv på denne saken. Forklaringen på hvorfor dette skjedde, virker dessverre innlysende. I alle de årene det eksisterte, avslørte Uredelighetsutvalget og dets byråkrati aldri noen form for juks, til tross for gjentatte påstander i media fra dets leder, Asbjørn Aakvaag, om at de snart ville ta personer for forskningsjuks. Et byråkrati som ikke på noe som helst vis greier å legitimere sin eksistens, vil også i Norge til slutt forvitre. Så ble det da til slutt også nedlagt.

NÅ VIL Forskningsrådet opprette et nytt etter at Jon Sudbø ble avslørt uten at vi hadde et permanent uredelighetsutvalg. Et nytt lovforslag om varsling er nå ute til høring. Jeg har liten tro på at dette vil hjelpe. Saugstad ble forfulgt ikke på grunn av regelverket, men til tross for dette. Norsk offentlig sektor og særlig forskningssektorene trenger en kulturendring. Maktmisbrukerne må avsløres i media, på institusjonene i den store offentligheten. Vi må lære oss å se varsleren som et gode, som en person som bedrer våre standarder og gjør samfunnet en tjeneste.Etter å ha skrevet boken «Varsleren» er jeg likevel ikke i tvil. Jeg har kommet til den konklusjonen stort sett alle andre som har skrevet om varsling også har kommet til: Ingen bør ta på seg den byrden det er å varsle om alvorlige forhold på sin arbeidsplass.Gevinsten for samfunnet er stor, kostnadene for enkeltindividet langt større.«Hvorfor ble så Saugstad forfulgt, i år etter år?»