SOLEKLAR FAVORITT: Jonas Gahr Støre blir mest sannsynlig ny Ap-leder etter Jens Stoltenberg når han går av. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
SOLEKLAR FAVORITT: Jonas Gahr Støre blir mest sannsynlig ny Ap-leder etter Jens Stoltenberg når han går av. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Best blant likemenn

«Jeg er lege, sa han enkelt, og mengden vek til side.» Et elsket sitat fra grumset mellomkrigslitteratur fordi det sier så mye, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Mens vi venter på den endelige bekreftelsen på hvorvidt Jens Stoltenberg blir ny generalsekretær i Nato, og mens alle peker på Jonas Gahr Støre som ny partileder, kan vi dvele litt ved hva som kvalifiserer til frontposisjoner i et moderne sosialdemokrati. De første spekulasjonene om Stoltenberg som Natosjef-kandidat kom omtrent samtidig med nyheten om at Marte Gerhardsen skulle lede tankesmia Agenda og at hun ville få 1,3 millioner kroner i årslønn (hvilket var mindre enn hun hadde i DNB). Raskt kom også nyheten om at de som skal jobbe sentralt i tankesmia må være akademikere, ihvertfall ha høyere utdanning. Når slikt blir slått opp på førsteside i Klassekampen, er det fordi det ennå er kontroversielt på venstre side i politikken å være for høyt lønnet og for høyt utdannet når man skal utforme en politikk for venstresida, for arbeiderklassen og for folk flest.

I Ap har det vært en kvalifikasjon å ha arbeiderbakgrunn, å komme fra de samme forhold som dem man skal kjempe for og representere. Men vi må et stykke tilbake i historien da det var en avgjørende kvalifikasjon. Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli var oppvokst i arbeiderhjem. Det var det vanlige den gangen. Gro Harlem Brundtland, datter av en statsråd og selv legeutdannet, var det ikke. Jens Stoltenberg har heller ikke en slik bakgrunn. De to siste hører til Ap-dynastier, noe også Marte Gerhardsen gjør. De er født inn i arbeiderbevegelsens politiske miljø, men kan vanskelig sies å ha arbeiderklassebakgrunn.

På 2000-tallet er verken rikdom eller akademiske grader diskvalifiserende for å bekle stillinger i toppen av Arbeiderpartiet. Men motforestillingene og fordommene mot folk høyt på strå ligger like under overflaten. Hva har de hundrevis av tegninger av Støre med hans politiske løsning på ethvert område, «dialogue», skrevet på fransk, signalisert? Hva mente egentlig SV-veteranen Stein Ørnhøi da han for noen år siden antydet at det ikke var nok å være god i fransk for å forstå forskjellen på en okkupant og en okkupert i Midtøsten. Det var selvsagt både uttrykk for uenighet fra SVs side og en syrlig antydning om hvor Støre kom fra, rent standsmessig.

Siden har Ørnhøi mange ganger uttalt seg begeistret om den samme Støre. I Arbeiderpartiet er det lite uttalt mistro mot Støre. Han har gjennom mange års innsats i regjering og som opposisjonspolitiker overbevist de fleste skeptikere i eget parti. I fagbevegelsen vil man neppe kreve at en annen får partiledervervet, slik LO gjorde da Thorbjørn Jagland - og ikke Jens Stoltenberg - overtok som partileder etter Gro i 1992. Også i LO er skepsisen til akademikere redusert betraktelig de siste to tiåra, i takt med at arbeiderklassens barn har fått høyere utdanning enn sine foreldre.

Men skepsisen var der. Når mikrofonene ble slått av, ble akademikere uttalt med to kk-er. «Akkademikera», sa man i Folkets Hus. På åttitallet slet LO med rekrutteringen av nye utdanningsgrupper. Både YS og det gamle Akademikernes Fellesorganisasjon hadde større tilsig av nye medlemmer enn LO, både på grunn av veksten i antall folk med høyere utdanning og på grunn av LOs tette forhold til Ap. De var også i større grad organisert i profesjonsforbund, som lektorlag, legeforening, advokatforening etc.

Mens LO organiserte sine medlemmer etter industrimodellen, og aksepterte konkurranseutsatt industris forrang i lønnsdannelsen av hensyn til helheten, kjempet profesjonsforbundene nokså enøyd for sine sektorer og sine medlemmers interesser. Mer til lærerne. Mer til sykepleiere. Mer til sykehusene. Større bevilgninger til barnevernet, til politiet, til skolen, til forskning og ikke minst til universitetene.

Skepsisen til akademikere har muligens også fått næring av måten de dannes på. Det skjer gjennom prøving og eksamener. De fremste skal gjennom bestemte ritualer. Før var det immatrikulering og duskelue. I mange miljøer var de familiens stolthet. De hadde kommet langt, var bedre enn andre. De ble autorisert for å utøve bestemte fag. De utgjorde og utgjør samfunnseliten. Akademisk elitisme har inngått som forklaring på «Frp-koden», altså hvorfor så mange foretrekker Frp framfor Ap. Mange har møtt akademisk snobberi på sin vei, både i og utenfor kretser med høy utdanning. Det styrkes av at grader, stillinger, lønn og anseelse følger hverandre. Det er et nøye uttenkt system for å skille leke fra lærde.

I politikken er det annerledes. Der skal alle med. Der handler det om å vinne folks og partifellers tillit. Det har Jonas Gahr Støre klart, i likhet med Jens og Gro, mer på tross av at de er akademikere enn på grunn av det.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV HALVOR ELVIK

Lik Dagbladet Meninger på Facebook