Best i cd-året 2001

Trenger du fortsatt julegavetips? Dagbladets anmeldere har plukket ut årets cd-favoritter fra den store bunken. Gjengangere på listene er Mercury Rev, The Strokes, Bob Dylan, The White Stripes og årets norske triumfer, Sondre Lerche og Röyksopp.

THOMAS STRZELECKI

1. The Avalanches: «Since I Left You» (XL/Playground)

En massiv og magisk reise i samples. Det er sjelden jeg har hørt et album som er så fargerikt, sexy, trist, vakkert og funky på en og samme gang. Likt av alle, bortsett fra VG.

2. Daft Punk: «Discovery» (Daft Life/Virgin)

Et ultramoderne album som ble vel futuristisk for noen. Men «Discovery» er og blir en klassiker folk kommer til å huske lenge etter at Radiohead har gått i glemmeboka.

3. Bent: «Programmed To Love» (Sport/EMI)

Tidenes beste chill-out-album ble enda bedre da det ble nysluppet på stort selskap. De lekreste samples integrert på genialt vis.

4. Röyksopp: «Melody A.M.» (Wall Of Sound/Virgin)

«Norges mest spennende band har gitt ut et av årets album,» skrev vi, og burde selvsagt gitt denne seks. VG, stakkars, mente dette var en middelmådig plate.

5. Zero 7: «Simple Things» (Ultimate D ilemma/Playground)

Vakker balsamsoul pakket inn i enda mer smektende chill-out. Kan det gjøres mer stilfullt og behagelig?

6. Jay-Z: «The Blueprint» (Roc-A-Fella/Universal)

Det beste hiphopalbumet på mange år - som nettopp skyldes en fantastisk bruk av oppfinnsomme samples. Kombinert med Jay-Zs überfrekke og ekstremt tiltalende stil, blir dette helt uimotståelig.

7. Basement Jaxx: «Rooty» (XL/Playground)

Simon og Felix er og blir Englands største klubbhelter. «Rooty» ble en bitte liten nedtur, men sånn går det når du debuterer med et mesterverk som «Remedy».

8. Roots Manuva: «Run Come Save Me» (Big Dada/VME)

Skranglete, sjarmerende og utpreget hjemmesnekret engelsk hip hop levert av den vise Manuva. Inneholdt fantastiske tekster og psykedeliske grooves, og låt befriende lite amerikansk.

9. Stanton Warriors: «The Stanton Sessions»(XL/Playground)

Årets tøffeste og viktigste DJ-miks. Stanton-duoen fle sker opp med gispframkallende talenter på mikseren, og gir deg en spretten miks av breakbeat, UK garage og hip hop.

10. The Beta Band: «Hot Shots II» (Regal/EMI)

Stakkars Beta Band. Det er få som liker dem, og det er helt umulig å skjønne hvorfor. Englands eneste spennende rockeband fortjener mye mer oppmerksomhet.

HÅKON MOSLET

1. The White Stripes: «White Blood Cells» (XL/Playground)

Midt i hybridenes og de produserte platenes tidsalder kom White Stripes med rock i sin mest reinskårne form. «White Blood Cells» framsto som en urørt juvel og White Stripes som essensen av alt hva bra rock handler om.

2. Xploding Plastix: «Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents» (Beatservice Records/Voices Of Wonder)

Lagde det fullkomne albumet i krysningspunktet mellom klubbscenen og den nye sjangeroverskridende jazzen. Eksperimentelle rystelser og melodisk luksus.

3. Travis: «The Invisible Band» (Independiente/Sony Music)

2001 var året da bra poplåter sneik seg inn både hos White Stripes og Röyksopp. Men det mest komplette låtalbumet sto Travis for. Fran Healy ser poetiske nyanser og skjønnhet der andre ser trivialiteter.

4. N.E.R.D.: «In Search Of...» (Virgin)

2001 var produsentens år, og da spesielt The Neptunes' år. Som N.E.R.D ga de ut sin egen plate, med en skittensexy blanding av funk, hip hop, soul og r&b. Musikalsk modernitet blir ikke morsommere enn dette.

5. New Order: «Get Ready»(London/Warner)

Årets comeback sto New Order for. Gruppas første album på åtte år, den potente og låtsterke «Get Ready», ble en triumf for gruppas distinkte 80-tallskvaliteter

6. B.R.M.C.: «Black Rebel Motorcycle Club»(Abstract Dragon/Virgin)

Rockåret 2001 hadde selvsikkerhet, og ingen representerte den nye bandkulheten i sterkere grad enn larmende B.R.M.C.

7. Destiny's Child: «Survivor» (Columbia/Sony Music)

R&b-invasjo nen ble ikke like stor og sterk som forventet, men Destiny's Child leverte varene. Ingen klager når produktorientert glamourpop låter så fett som dette.

8. Daft Punk: «Discovery» (Virgin/Virgin)

Den elektroniske popmusikken har preget året. Daft Punk er frekke som få og retro som bare det, men «Discovery» er en diskofest av de sjeldne.

9. Jay-Z: «The Blueprint» (Roc-A-Fella Records/Universal Music)

Hiphopkongen av New York. Upretensiøs skive som like fullt er full av hiter, smarte rim og produksjonsmessige lekkerbiskener.

10. Kaizers Orchestra: «Ompa til du dør»(Broiler Farm/Musikkoperatørene)

Årets norske rockalbum. Originalt, intelligent, fengende og viktig. Leve Bryne!

FREDRIK WANDRUP

1. Bob Dylan: «Love And Theft» (Sony)

Årets veteran. 60-årsjubilanten utgir et av sine beste album. I et energisk og tett lydbilde utforsker han nok en variant av kontrasten mellom fengende låter og klassiske dommedagsprofetier, mellom bitter kjærlighet og mørkt håp.

2. Hope Sandoval: «Bavarian Bread Fruit» (Rough Trade/TUBA)

Årets kvinnevokal. Varsomt og varmt album, som med minimalistiske virkemidler framkaller en overveldende og glassklar lysstyrke.

3. Nick Cave: «No More Shall We Part»
(Mute/Playground)

Årets crooner. En salmesanger i rockformat, som utforsker lys og mørke med stadig større mesterskap.

4. Jim White: «No Such Place» (Luaka Bop/Virgin)

Årets roadmovie. Rock noir, med sterke pulp fiction-fortellinger i et eksplosivt rockformat.

5. Jonas Fjeld: «(tidevann)» (BMG)

Årets norske veteran. Et personlig og intimt album med store øyeblikk av undring og skjønnhet.

6. Rev: «All Is Dream» (V2)

Årets drømmealbum, et album som fra første stund forfører lytteren med en melodiøs psykedelia for et nytt årtusen. Lyst og tindrende, som akkompagnement til dine beste drømmer.

7. The Beat Tornados: «Mission To Mir» (Flipside/Amigo)

Årets gitarplate. Plasserer Norge på surfrock-kartet og tar av i retning ukjente solsystemer med en serie gnistrende utførte instrumentalkomposisjoner og en klassisk omformulering av Grieg.

8. Built To Spill: «Ancient Melodies of the Future» (Warner)

Årets melodiske sensasjon. Amerikansk band med en samling låter der gitarriffene slår en regnbue over et melodisk vårregn av vakre ornamenter og lekre detaljer.

9. The White Stripes: «White Blood Cells» (Playground)

Årets råeste bluesrockalbum. Søskenpar fra Detroit som med trommer og gitar går løs på amerikansk folktradisjon fra grunnen av. Hardt og hoggende, men samtidig sårbart, velformulert og glødende.

10. Sondre Lerche: «Faces Down» (Virgin)

Årets debutant. En smilende lys norsk sensasjon på linje med Kings of Convenience og Röyksopp. Bobler av spontan og lyrisk formuleringsvilje.

STÅLE WIKSHÅLAND< /b>

1. Cecilia Bartoli, sopran: «Glucks italienske arier» (Decca)
Glitrende oppvisning, vokalt og instrumentalt, i Glucks ukjente musikalske univers, som her får sin velfortjente renessanse.

2. Leif Ove Andsnes, klaver: «Liszt-recital» (EMI)
Andsnes befester posisjonen som en av samtidas mest spennende pianister med denne Liszt-utgivelsen, der han demonstrerer et suverent grep om klaverets mest gåtefulle repertoar.

3. Valerij Gergijev, Renée Fleming m.fl.: «Verdis requiem» (Decca)
Verdi-årets flotteste utgivelse, med Gergijev som avdekker nye forbindelser mellom det italienske og det russiske i spissen for sitt Kirov-kompani, med til dels uovertrufne solister.

4. Ricardo Chailly/Concertgebouw: «Mahlers 8. symfoni» (Decca)
En av tidenes ytterst få vellykte innspillinger av denne svære symfonien, med makeløs konsentrasjon i uttrykket.

5. Vertavo-kvartetten: «Bartsks strykekvartetter» (Simax)
Jentene i Vertavo-kvartetten består svenneprøven for alle strykekvartetter med store ambisjoner, i røff og samtidig finstilt fortolking av Bartsks mesterverker.

6. Rolf Lislevand, lutt: «Bach Intavolatura» (Astrée)
Musikalske åpenbaringer i små formater, idet Lislevand tillemper Bach til sitt eget instrument.

7. Nikolaus Harnoncourt/Cecilia Bartoli: «Haydns Armida» (Teldec)
Harnoncourt forløser Haydns lite kjente opera både instrumentalt og vokalt, ikke minst ved hjelp av Cecilia Bartoli.

8. Pierre Boulez/Cleveland Orchestra: «Stravinskij» (Deutsche Grammophon)
Noen av Stravinskijs fineste orkesterverker (bl.a. «Chant du Rossignol» og «Historien om en soldat») spilt så finslepent og gjennomlyst som bare Boulez kan det, sammen med sitt favorittorkester.

9. Emerson-kvartetten: «Haydns strykekvartetter» (Deutsche Grammophon)Haydns kvartetter opplyst av store fortolkninger som viser Haydn som den moder ne musikkens arnested.

10. Arcadi Volodos, klaver/Berlinfilharmonikerne: «Rakhmaninovs 3. klaverkonsert» (Sony)
Med James Levine på dirigentplass erobrer Volodos Rakhmaninov for et nytt og mer uutgrunnelig stemmeleie.

ANDERS GRØNNEBERG

1. The Strokes: «Is This It» (RCA/BMG)
Velvet Underground og Television gjenoppsto som fem unge menn - The Strokes. En totalopplevelse som består av musikk, identitet og uvøren rock-attityde.

2. Mercury Rev: «All Is Dream» (V2 Records)
Sår og skjør musikk; fengslende, bittersøt og vakker. «All Is Dream» har en blendende og betakende nærhet. Dette er pop av ypperste merke.

3. Sparklehorse: «It's A Wonderful Life» (Capitol/EMI)
En krysning av R.E.M., Radiohead, Pixies, Pavement og Uncle Tupelo: Lavmælte, vindskjeve og betakende popperler. Et melodimangfold formidlet med sterkt nærvær.

4. Morten Abel: «I'll Come Back and Love You Forever»> (Virgin)
Norges ubestridte popkonge. Nok en gang leverer han et album med intelligent popmusikk.

5. Frank Black and The Catholics: «Dog in the Sand» (Cooking Vinyl/Voices Of Wonder)
Melodisk gitarrock av ypperste merke, og The Catholics framfører den med troverdighet og nerve. Tuftet på Stones à la «Exile On Main Street», Dylan, Replacements, Hüsker Du og Green On Red.

6. Ben Christophers: «Spoonface» (V2)

Minimalistisk halvakustisk rock. Stemningsfullt, sterkt og lavmælt fra en spennende brite; mollmelodisk, stemningsskapende og sterkt tilstedeværende akustisk rock.

7. Pete Yorn: «Musicforthemorningafter» (Columbia/Sony Music)
En debutplate med oppstemte og såre sanger som griper lytteren på en måte bare ærlig og sann musikk gjør. Inspirert av Dylan, Springsteen, Lou Reed, R.E.M. og The Replacements.

8. Jaga Jazzist: «A Livingroom Hush» (WEA/Warner Music)
Moderne, lett tilgjengelig og mangefasetter t jazz. De kan sin jazz like godt som sin pop - og tør bruke dette opp mot kreative programmeringsreferanser.

9. Bob Hund: «Stenåldern kan börja» (MNW)
Primalrock som gnistrer og lodder dypt. Kvintetten fra Skåne synger på umiskjennelig sørsvensk dialekt til vindskjev rock.

10. R.E.M.: «Reveal» (Warner)
U2 og R.E.M. er de to store arenabandene som fortsatt overrasker og pirrer nysgjerrigheten. Dette er rock'n'roll-skjønnhet.

ØYVIND RØNNING

1. Tom McRae: «Tom McRae» (db records/BMG)
Personlige, melankolske og mørke sanger med et akustisk, nedtonet musikalsk uttrykk fra britisk debutant som fulgte opp med strålende konserter.

2. Joe Henry: «Scar» (Mammoth/Edel)
Dyster, leken og original jazz-pop-rock-funk-mambo full av smerte og åndelige arr fra Madonnas eksentriske svoger.

3 John Hiatt: «The Tiki Bar Is Open» (Sanctuary/Playground)
Den raspete stemmen er robust s om en stålbørste, men Hiatt har likevel tonnevis med sjel. Sammen med sitt gamle backingband the Goners lager han sin råeste og beste plate siden «Bring The Family» (1987).

4. Bob Dylan: «Love And Theft» (Columbia/Sony)
Produserer selv (under psevdonymet Jack Frost) og «stjeler» fra amerikanske musikkformer som har influert ham: deltablues, swing, rockabilly, country, bluegrass og folk.

5. Nick Lowe: «The Convincer» (Proper Records/Amigo)
Den tilbakelente crooneren overbeviser med sin miks av soul, country og pop med personlige tekster og kledelig enkelt komp.

6. Whiskeytown: «Pneumonia»(Lost Highway/Universal)
Dette har vært Ryan Adams store år. Det er mange ypperlige låter på soloplata «Gold», men Whiskeytowns svanesang er en mer gjennomført produksjon.

7. Steve Wynn: «Here Come The Miracles» (Blue Rose/MNW)
Vare ballader, pop, psykedelia, støy- og kunstrock i skjønn forening fra den gamle Dream Syndicate- sjefen, på ei plate som til tross for lengden (19 spor på 77 minutter) ikke er ett minutt for lang.

8. Jackie Leven: «Creatures Of Light Darkness» (Cooking Vinyl/VME)
Skottenes svar på Van Morrison skuffer ikke. Den særegne rockpoeten har lagd sin kanskje mest varierte plate.

9. Anders Osborne: «Ash Wednesday Blues» (Shanachie/MusikkLosen)
Pulserende blues, funk, soul, folk og brass fra svenskfødt vokalist, gitarist og låtskriver med kjente New Orleans-musikere i ryggen.

10. Håkan Hellström: «Känn ingen sorg för mig Göteborg» (Virgin)
Debutplata til den punkinspirerte unge rockpoeten kom ut på slutten av fjoråret, men traff oss med full tyngde først på nyåret. Svensken ble også en av årets livefavoritter.

TERJE MOSNES

1. Leif Ove Andsnes: «A Portrait» (EMI)
Dobbelt-cd med pianisten i utvalg, fra Griegs a-mollkonsert fra 1991 via Schumann, Haydn, Sæverud m.fl. til årets Liszt. Overveldende.

2. Close Erase: «Dance This» (bp/Universal)
Elektrisk/elektronisk djevelbrygg av jazz, samtidsmusikk og electronica fra Christian Wallumrød, Ingebrigt H. Flaten og Per Oddvar Johansen.

3. Vertavo String Quartet: «Bartsk String Quartets 1- 6» (Simax/Musikkoperatørene)
Uforferdet, teknisk blendende Bartsk-spill av en kvartett som kan måle seg med hvilken som helst i sitt slag.

4. Shirley Horn: «You're My Thrill» (Verve/Universal)
Shirley Horn (66) er vokaljazzens «state of the art» og spiller piano med tilsvarendefeeling og fraseringsferdighet. Suveren i trio, kvartett og store orkesterarrangementer.

5. Dave Douglas: «A Thousand Evenings» (RCA/BMG)
Kammerjazz/samtidsmusikalsk åpenbaring fra en av 90-tallets mest interessante nye amerikanske instrumentalister/komponister.

6. Hilary Hahn: «Violin Concertos. Brahms, Stravinsky» (Sony Classical)
Den unge amerikanske kvinnelige fiolinisten i ut søkt selskap med Academy of St. Martin-in-the-Fields/sir Neville Marriner.

7. Bill Frisell: «Bill Frisell with Dave Holland and Elvin Jones» (Warner Bros.)
Herlig, upretensiøst mestermøte der gitarist Bill, bassist Dave og trommeslager Elvin leker seg gjennom ti Frisell-låter pluss Mancinis «Moon River» og Stephen Fosters «Hard Times».

8. Shine: «Come Shine» (Curling Legs/Musikkoperatørene)
Standardlåter i alt annet enn standard versjoner fra Erlend Skomsvoll, piano; Sondre Meisfjord, kontrabass; Håkon Mjåset Johansen, trommer og Live Maria Roggen, sang.

9. Pat Metheny: «Trio - Live» (Warner Bros.)
Dobbelt-cd med konsertopptak fra gitarist Pat Metheny, bassist Larry Grenadier og trommeslager Bill Stewarts turneer i Europa, USA og Japan 99/00. En «tour de force» fra første til siste tone.

10. The Hilliard Ensemble/Christoph Poppen: «Morimur. J.S. Bach» (ECM/Musikkoperatørene)
En annerledes Bach-framføring der partita nr. 2 for solo barokkfiolin koples med Hilliard-kvartettens koralsang.

SVEN OVE BAKKE

1. Jim O'Rourke: «Insignificance» (Domino/MNW)
O'Rourke er et musikalsk, hyperaktivt geni. Her fjerner han seg fra avantgarden og lager delikat feinschmeckerpop, frityrstekt rufserock og søtladen avantgardecountry.

2.Röyksopp: «Melody A.M.»(Wall of Sound/Virgin)
Kompromissløs houseduo får lønn for årelangt strev og egenrådighet. Ikke bare har de laget den beste norske plata noensinne, men folket har skjønt det også.

3. Mogwai: «Rock Action» (Southpaw/Playground)
De unge skottene redesignet sitt postrocksound ved hjelp av Mercury Rev-produsent Dave Fridmann, med et mektig resultat.

4. The Strokes: «Is This It» (RCA/BMG)
Ingen var i nærheten av å se like tøffe ut som The Strokes i 2001. Ingen var heller i nærheten av å høres like tøffe ut.

5. Built To Spill: «Anc ient Melodies Of The Future» (Warner)
Indie-veteranene fra Boise i Idaho debuterte på stort selskap med årets mest undervurderte rockalbum. Svimlende gitararbeid og usedvanlig fet lyd.

6. Bonnie 'Prince' Billy: «Ease Down The Road»(Domino/MNW)
Vår tids største låtskriver sviktet ikke med ei plate full av herlig bisarre historier og styggpen folkcountry. Årets countryskive.

7.Ed Harcourt: «Here Be Monsters»(Heavenly/EMI)
Glem Ryan Adams, det er Ed Harcourt som er årets vinner i «unge-og-hyperkreative-menn»-kategorien. Der Adams har sjarmen, har Harcourt låtene.

8. Gorky's Zygotic Mynci: «How I Long To Feel That Summer In My Heart» (Mantra/Playground)
Søt popmelankoli av den typen det ikke kan bli nok av i verden, og som Teenage Fanclub ikke klarer å lage lenger. Årets beste plate fra Wales.

9. Super Furry Animals: «Rings Around The World» (Epic/Sony)
Og her er den nest beste. Sjangerhoppende galskap som res ulterte i årets flotteste soulsviske («Juxtaposed With U») og årets beste countrylåt («Run! Christian, Run!»).

10. Sondre Lerche: «Faces Down» (Virgin)
Sjelden har noen transcendert begrepet «ung og lovende» på tilsvarende måte. Årets norske poptriumf.

HOUSEKONGER: Röyksopp har vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser.
THIS IS IT: The Strokes.
SAMPLE-TASTISK: The Avalanches.