LÆRER AV TØFFINGENE: Dusty omskolerer seg i den lett sammenraskede «Fly 2: Brann og redning».
LÆRER AV TØFFINGENE: Dusty omskolerer seg i den lett sammenraskede «Fly 2: Brann og redning».Vis mer

Best i lufta

«Fly 2: Brann og redning» virker som et påskudd for å selge flere leker. Men det skjer i et nydelig landskap.

FILM: De fleste barn har vel forsøkt å se for seg hvordan det ville være å kunne fly. «Fly 2: Brann og redning» kan også komme til å vekke den fantasien til live igjen for medfølgende voksne.

Det lille, fartsgale sprøyteflyet Dusty, som ble presentert i originalfilmen «Fly» fra i fjor, liker fremdeles å rase og turne gjennom luften og se ned på det vide, bygdeamerikanske landskapet. Store jorder og dype barskoger er gjenskapt i forseggjort detalj og nydelig belyst.

Sedvanlig slesk
Men selv Dusty må lande iblant. Og handlingen som binder «Fly 2» sammen, er ikke akkurat noen neglebiter: Dusty strever med tekniske problemer, og etter å ha utløst en stor brann vurderer han å omskolere seg til treningsfly.

Han drar for å opplæres av den barskeste gjengen i skogen, like ved et nytt, luksuriøst hotellanlegg med en sedvanlig slesk eier, som suger til seg ressurser fra sikkerhetssystemene. Og snart brenner det igjen.

Sammenrasket
Mest av alt virker handlingen som et sammenrasket påskudd for å introdusere et stort, nytt persongalleri, unnskyld: flygalleri, og dermed kunne selge enda flere plastleker og matbokser til kjernepublikummet i barnehagealder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Fly»-serien er en forgreining fra de populære «Biler»-filmene, med særlig appell til barn som er opptatt av alt som kan skrus sammen og fra hverandre, utføre reparasjoner og bevege seg fryktelig fort.

Til dette fungerer animasjonen i filmseriene utmerket, men når det dreier seg om å uttrykke seg på andre måter, kommer den til kort. De store, mekaniske «ansiktstrekkene» til bilene og flyene, der vinduene blir et enormt blikk, er verken spesielt særegne eller ekspressive.

Dustys venner og fiender er for det meste knallfargede karikaturer som ikke er lett å å få grep på - bortsett fra den aldrende brannbilen Mayday, da. Ham er det synd på.

Voksenreferansen
En jovial, trivelig tone preger «Fly»-filmene. Medfølgende voksne får sitt gjennom en ganske så søt parodi på en politiserie fra knekken mellom 70- og 80-tallet, der det viser seg at Dustys nye helikopterlærer hadde en hovedrolle.

Satiren som går på samtidsforhold, og som dreier seg om glatt nettverking og kommersiell utnyttelse av lokale goder, vil nok på sin side verken forstås av barna eller slå de voksne som ualminnelig innsiktsfull. Da var det morsommere med det skvære hvem-vil-vinne-racet-plottet fra den første filmen.

Det kan fort komme tilbake. For hvis «Fly»-filmene fortsetter å slå an, vil det sammenraskes nok en fortelling om Dusty, og nok en, og nok en.