Best med ball

- Å spille fotball lærte meg å bli kvinne. Det var en kvinneskolering: Prate sammen i garderoben, ta plass, lære å bruke kremer. Jeg har spilt mer fotball enn både Michelet og Solstad, sier Beate Grimsrud. Ballen står sentralt både i høstens roman og i filmmanus. I sistnevnte går den rett i øyet.

Laila Goody skal spille rollen som Denise, jenta som blir skadd og må slutte å sparke fotball. Innspillingen starter om fjorten dager. Regi: Cathrine Telle. Beate Grimsrud er vant til å pendle mellom ulike medier - hun har skrevet to romaner, en novellesamling, skuespill, filmmanus og selv regissert en dokumentarfilm om fotball for svensk TV. Etter fjorten år i Sverige har hun to hjemmemarkeder. Den nye romanen skrev hun flere ganger, først på svensk, så på norsk, så på svensk igjen.

- Både i Sverige og i Norge er fotball den største jentesporten. Likevel er den usynlig. Noen forfattere plasserer ei dokke under armen på ei lita jente. For meg er det mer naturlig med en fotball. Da slipper jeg å gjøre research.

- Når begynte du å spille?
- I hagen eller på lag? Det startet vel i fireårsalderen. Men nå har jeg begynt med en ny sport. Jeg bokser.
- Bokser?

- Det er intellektuelt forkastelig, men følelsesmessig helt riktig.

Problemet er å lære seg å slå.

- Blir det litteratur av sånt?

- I hvert fall en kortfilm for Norsk Film og en dokumentar for svensk TV. Boksing er så konkret. Det er noe unaturlig i at din lykke er motstanderens ulykke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beate Grimsrud fikk svært gode kritikker for sin nye roman «Å smyge forbi en øks» i forrige uke. Boka handler om korte øyeblikk i Lydia Larsens liv, med og uten ball, med og uten sin besværlige storfamilie. Lydia har en mor som vil at alt skal være korrekt, og prøver å få endene til å møtes med sju unger og lite penger. Utfluktene deres går til søppelfyllinga: «I dag kan vi få alt vi peker på.» Lydia har en far som er arbeidsledig, som stjeler mat fra barnas tallerkener og kommer hjem fra barnehagen med feil gutt. Hvem skal gå tilbake og bytte ham?

- Omslaget til boka viser flere kvinner i luftige sprang. Flere parallelle hopp, og ingen landing. Det handler boka om. Omslaget har jeg laget selv. Noen episk forteller er jeg ikke, men det er det jo så mange andre som er. Jeg er ikke opptatt av hele historien, men av øyeblikk etter øyeblikk. Romaner med bare framdrift interesserer meg ikke.

- Gjør det deg vanskeligere å lese?

- Det er ikke sikkert at den episke romanen er lettere, vi har bare bedre trening i den. Du kan ikke stille de samme spørsmålene til forskjellige uttrykk. Selv elsker jeg moderne dans, som det er mye av i Stockholm. Jeg slipper å stille de vante spørsmålene og forholde meg til kjent dramaturgi. Alle idrettsgrener har sin dramaturgi. Du venter deg ikke det samme av fotball som av curling.

- Curling?

- Det får altfor mye plass i svensk TV. Av alle idretter er jeg minst interessert i curling.

- Forskjellen på svensk og norsk kulturliv?

- De er i litt forskjellig rytme. Nå skal man være samfunnsorientert i Sverige, det skulle man ikke for noen år siden. Man sier om Lars Norén at han er blitt så samfunnsengasjert. Det er han ikke, han er bare blitt eldre. Jeg tror ens egen alder er det viktigste innenfor et kunstnerskap. Å skrive litteratur gir en mulighet til å prøve sin egen virkelighet mens en skriver. Det er en fantastisk mulighet. Skrive ned sine egne kommentarer til teksten, i teksten.

Jeg prøver å være som Askeladden, finne en blei og kile den inn.

- Både i boka og i filmen forekommer det tvillingpar, og du har skrevet teaterstykket «Har noen sett meg et annet sted» med undertittelen «Tvilling». Hvorfor opptar temaet deg så sterkt?

- Jeg er jo tvilling sjøl. Og så har jeg to eldre søstre. Da jeg var liten, trodde jeg at alle var to, og at barn kom fra mors pupper. Men nabogutten var bare én! Ham syntes jeg forferdelig synd på. Var det noe galt med ham? «Ballen i øyet» handler om det motsatte av tvillinger, om det å ikke ha noen. Det er så mye i verden som er to. Denise er ei jente som får ballen i øyet og må slutte med fotball. Hun begynner å lure på hva hun skal drive med nå. Resten av historien er klassisk dramaturgi. Det er ikke noe rart med den.

- Var det ubehagelig å overlate manus til andre?

- Ja. Men det var bare en av følelsene. Først og fremst var det veldig spennende. Jeg er så fornøyd med prosessen. Det må jeg huske hvis jeg skulle føle meg lei meg eller misforstått etterpå. Når du «slår igjennom» som forfatter, vil alle at du skal gjøre ting for dem. Det spesielle med dette prosjektet var dramaturgen Bibi Moslet. Hun var en god leser og ville ha meg og mitt språk, ikke bare et-eller-annet fra et nytt talent. Møtet med Cathrine Telle, og ikke minst scenografen Tine Schwab, som har slik egenart i uttrykket, var fantastisk fint.

- Et helt damelag, altså?

- Ja, skriv det: bare damer. Dette er det siste tiåret det regnes som noe spesielt. Film likner på fotball - det er lagarbeid. Veldig mange må løpe mye og bra uten ball for at vi skal få en scoring.

TVILLINGSJEL: Når alle er to, er det tungt å være én. Breate Grimsrud skriver om å savne en tvilling i den nye, norske filmen «Ballen i øyet».