Best når hun skriver om kristne mørkemenn

Men Agnes Lovise Matre har driblet seg farlig langt ned på motsatt banehalvdel.

OPPFØLGER: Agnes Lovise Matre kom med «Skinnet bedrar» i 2017, og er nå klar med oppfølgeren. Foto: GYLDENDAL
OPPFØLGER: Agnes Lovise Matre kom med «Skinnet bedrar» i 2017, og er nå klar med oppfølgeren. Foto: GYLDENDALVis mer

Agnes Lovise Matre debuterte som krimforfatter i 2017 med romanen «Skinnet bedrar». Godt plot. Interessant persongalleri. Stigende spenningskurve. Lensmann Bengt Alvsaker og hans medarbeidere i den vesle bygda Øystese, ble et lag mange ville ha et nytt møte med. Nå er de her igjen.

I «Iskald» har lensmann Alvsaker meldt seg på triatlonkonkurransen «Norsman Xtreme». Sammen med 250 andre gærninger stuper han ut i Hardangerfjorden midt på natta, med selveste Gaustadtoppen som mål utpå dagen en gang.

Men når alle de andre har kommet i land i Eidfjord, ligger startnummer 22 igjen i vannet og er meget død. Litt av en gåte, siden opptellingen på målstreken noe seinere viser at samme startnummer er registrert ankommet i god behold. Hva har skjedd? Og hvorfor har noen knust testiklene på den døde?

Forslitt

Starten er med andre ord like frisk som fjorden er dyp, og folka på lensmannskontoret fanger fremdeles min interesse. Men når det viser seg at den døde, Frederik Kjepso, har vært en rundbrenner som har hatt seg med alle jentene i bygda, er man liksom kommet inn på en godt trafikkert åre i sjangeren. Og når det så går slag i slag med pengespill, trusler og torpedoer, så… Ja.

Det blir noe forslitt over det hele. Særlig vellykket er det heller ikke når det skal lages spenning rundt Alvsakers tolv år gamle sønns flytur til Bergen. Klarer den overarbeidede lensmannen å huske at sønnen kommer, eller må guttungen finne seg å stå i skyggen av drapsetterforskningen? (Gjett tre ganger.)

Kristne klisjeer

For all del: De som likte «Skinnet bedrar», har også mye å glede seg over i årets roman. Vestlandet er vilt og vakkert, og for min del er det fremdeles forfriskende å forlate Oslo til fordel for landsbygda i en norsk krim. Men forfatteren virker denne gang litt uinspirert. Skikkelig fart i Matre blir det imidlertid hver gang etterforskningen kommer inn på vestlandske bedehus og kristne mørkemenn, men også disse gamle grinebiterne har jo gått igjen i sjangeren som spøkelser i tiår etter tiår.

Dessuten virker det litt underlig når regimet på en vestlandsk folkehøyskole på sekstitallet er så stramt at det får «skjeggebussene» som håndhever Sharialoven «til å blekne».

Men ok. Dette er en type teologi som jeg som østlending skal holde meg utenfor. La meg heller si et par ord om terningkast fire. Det store rommet. Som på den ene siden grenser til terningkast fem, der de svært vellykkede romanene er å finne. Det var der Agnes Lovise Matre befant seg sist. Denne gangen har hun driblet seg farlig langt ned på motsatt banehalvdel. Men altså: Matre har allerede vist at hun kan krim. Jeg vil gjerne ha mer.