Best på bortebane

Kosmetiske endringer av skolens formålsparagraf for å late som om det er mulig å ivareta alt på én gang, bør vi betakke oss for.

Etter forrige rapport om menneskerettsarbeidet fikk Norge kritikk for Grunnlovens ' 2 der statskirkemedlemmer pålegges å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro. En slik lovpålagt plikt bryter ettertrykkelig med artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. I sin nye rapport til Komiteen for overvåking av menneskerettigheter, framstiller regjeringen det som om denne formuleringen ikke betyr noe i praksis. Koblingen til skolens kristne formålsparagraf nevnes ikke med et ord, og skolens kristendomsundervisning beskrives i nøytrale vendinger. Det mest interessante finner vi i det som ikke står der: I stedet for å referere grunnskolens formålsparagraf som sier at skolen skal hjelpe til med å gi elevene en kristen og moralsk oppseding, tillater regjeringen seg å sitere formålet for den videregående skole, der det heter at opplæringen skal bidra til økt bevissthet og forståelse for grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Dette er en temmelig grov fortegning av virkeligheten. Og hensikten helliger i liten grad middelet her: Ved å tilsløre realitetene unnslipper man kritikk fra overvåkingsorganene.

Det er flere interessante ting å merke seg i rapporten. Ikke minst at regjeringen allerede har svaret på den vurdering av KRL-faget og praktisering av fritaksbestemmelsen Stortinget ba om: Det generelle inntrykk fra de seneste rapporter er at faget og den delvise fritaksretten fungerer tilfredsstillende. Foreldre får tilstrekkelig informasjon om fagets innhold og arbeidsmetoder, og dette har ført til tillit og hindret misforståelser. Antallet anker etter avslag på krav om fullt fritak har minsket betraktelig siden 1997. Søknader om fullt fritak fører ofte til en dialog hvor det er mulig å finne en løsning ved bruk av delvis fritak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En temmelig grov for-dom uten at de det angår er kommet til orde.

Nylig problematiserte biskop Stålsett det å ha et kristent formål for en obligatorisk skole i et pluralistisk samfunn. Jeg har merket meg dynamikken og utviklingen i debatten fra da Stålsett pekte på det menneskerettslige problem paragrafen utgjør i forhold til oss som ikke hører til den kristne tro. Først fikk biskopen smekk på fingeren fra KrFs sentralstyre, men så må «noen ha snakket sammen», for opptil flere kristelige miljøer signaliserer nå at de da slett ikke er fremmede for å omformulere skolens formålsparagraf. Som Valgerd Svarstad Haugland nå sier: «Å ta med omgrepet humanistisk treng ikkje vera unaturleg.»

Jeg antar at reservasjonen handler om hvem som skal få lov til å definere begrepene humanistiske og kristne verdier. Etter at miljøet har områdd seg, ser jeg at alt er ved det gamle. Man har lært av regjeringens måte å håndtere menneskerettslige dilemmaer på: Litt kosmetikk, og problemet er tilsynelatende løst. På spørsmål om hva en ny formålsparagraf bør romme, svarer Stålsett nå: «Paragrafen må gje verdigrunnlag og retning for skulen. Det er mogeleg å formulera ein paragraf som stadfestar det kristne verdigrunnlaget som fundament i kulturen, lovgjevinga og samfunnet. Det er mogeleg fordi vi er blitt fortrulege med å kalla dette det kristne og humanistiske verdigrunnlaget.» (Vårt Land 11.01.00)

Legg særlig merke til den siste setningen. Jeg ser at også begrepet kristen-humanistisk er dukket opp igjen i den interne kirkelige debatt. En slik annektering av en helt kontrær tanketradisjon og et verdslig livssyn ble også forsøkt forrige gang skolens læreplaner var under revisjon (M-87). Da fant Victor Hellern, kjent som lærebokforfatter og H-politiker, grunn til å advare mot forsøket på å gi humanismen et kristent fortegn, og at dette kan virke splittende i et samfunn som vårt. Daværende statsråd K.M. Bondevik forsøkte seg på en enklere løsning, nemlig å stryke begrepet humanistisk ogla samtlige allmennmenneskelige verdier stå under merkelappen «kristne».

Peder Gravem og Sverre Mogstad ved Menighetsfakultetet har levert det mest konkrete utkastet til hvordan man tenker seg en ny formålsformulering. De foreslår at skolens formål skal være å gi en oppseding forankret i grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Så langt jeg leser forslaget, skal det ikke innebære noen realitetsendring. Og Lars Inge Magerøy fra IKO supplerer: «Men verdiformidlinga må framleis ha den kristne arven som fundament. Arven inneheld den kristne bodskapen, den moralsk-etiske tradisjonen og kulturtradisjonen.» Det første som slår en, er at problemet ikke er i nærheten av en løsning; et formål for verdiformidling i en allmenn skole kan ikke ha en spesifikk religiøs forankring. At en sågar prøver å forankre den i to til dels svært motstridende livssynsmessige oppfatninger, gjør ikke saken bedre. Heller ikke ved dette grepet kan kristendomsopplæringen gjøres obligatorisk.

Det største problemet med forslaget er at det forutsetter at skolen fortsatt skal bedrive trosmessig oppdragelse. Så langt har forslagsstillerne slått fast at de på linje med læreplanen innbefatter kristen tro og etikk i de kristne verdier skolen skal forankre sin oppdragelse i. Statsråd Lilletun har ved en tidligere anledning gitt uttrykk for at han oppfatter demokrati og menneskerettslige prinsipper som humanistiske verdier. Man lager altså full harmoni ut av verdier og livssyn som dels er i sterk motstrid til hverandre. Er det bare den del av den humanistiske tradisjon som er i overensstemmelse med kristent tankegods, som er velkomment? Hva gjør vi med konfliktene mellom humanistiske og kristne verdier?

Borte vekk er den realitet at humanismen som idéstrøm fra de tidligste tider av har vært rettet inn mot kritikk av dogmatiske overleveringer og tankemessig ensretting og mot metafysiske svar på naturlige spørsmål. Borte vekk er humanismen som røtter til moderne vitenskap som avviser at de bibelske «sannheter» kan være sanne - borte vekk er kritisk tenkning, tilliten til fornuft og erkjennelse. Og borte vekk er humanismen som selvstendig verdslig livssyn.

Den foreslåtte formuleringen løser heller ikke problemet med at skolen skal oppfatte seg som bærer og formidler av en norsk monokultur - med enkelte eksotiske innslag. Det mangler fortsatt en erkjennelse av at dagens «vi» er mangfoldig og sammensatt - og at dette er en verdi i seg selv. Alt som er godt, sant og verdifullt framstilles som eksklusivt tilhørende den kristne (nå kalt kristen-humanistiske) kulturen. Igjen sviktes pluralismen og mangfoldet som verdi og realitet. Slik jeg ser det, må en skole for alle bidra til å etablere og utvikle et autentisk nåtids- og framtidsrettet vi som reflekterer mangfoldet, og hvor det å leve sammen med ulike religioner og livssyn er det helt sentrale.

Hva slags formål skolen skal ha og hva slags verdiforankring samfunnet skal ha, avgjøres til syvende og sist av flertallet. Men flertallet må bestemme seg: Enten må vi sammen arbeide for en virkelig pluralistisk skole uten trosmessig oppdragelse og et samfunn uten en statskirke med grunnlovsfestede privilegier - eller så må vi tilbake til situasjonen før 1997 der man med henvisning til Grunnlovens ' 2 ivaretok flertallets plikt og rett til å gi barna en kristen oppdragelse, mens de som ikke hørte til statskirken hadde adgang til fullt fritak og rett til alternativ, ikke-konfesjonell undervisning.

Kosmetiske endringer av skolens formålsparagraf for å late som om det er mulig å ivareta begge deler på en gang, bør både majoritet og minoriteter betakke seg for. Og en regjering som ønsker et ettermæle som pådriver for menneskerettighetene, må ta oppgaven på hjemmebane langt mer alvorlig enn det vi har sett så langt.