INGEN NYE MIDLER: «Jeg opplevde liten eller ingen læring etter 22/7 i Brann- og redningsetaten», skriver tidligere brigadesjef Francke. Bildet er fra daværende justisminister Knut Storberget møtte brannledelsen to dager etter 22. juli.
Foto: Håkon Eikesdal
INGEN NYE MIDLER: «Jeg opplevde liten eller ingen læring etter 22/7 i Brann- og redningsetaten», skriver tidligere brigadesjef Francke. Bildet er fra daværende justisminister Knut Storberget møtte brannledelsen to dager etter 22. juli. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Best på budsjettkutt

Hvis brannsjefen mener noe med at Oslo Brann- og redningsetat skal være Norges beste, bør han være ærlig, synliggjøre risiko og sårbarhet, kreve større budsjetter, istedenfor det motsatte.

Meninger

Jeg har fulgt innleggene i media, etter at en modig ungdomsrepresentant i Brannkorpsforeningen, tok bladet fra munnen i Dagsavisen nylig. Jørgen Lie forklarte på en enkel måte hvordan det sto til med Oslos brannkorps. Det han skriver er riktig! Bemanningen er for dårlig, og holder ikke tritt med befolkningsveksten eller risikobildet i Oslo.

Da han fikk svar fra administrasjonen i media, om det var en intern sak i etaten, ble jeg sjokkert. Brannsjefen har riktig nok gått ut med en korrigering, men ingen beklagelse for dårlig ordbruk. Jeg hadde hatt større forventninger til min tidligere arbeidsgiver, enn at de tok fram sensurspøkelset; et gufs fra fortida.

Jeg husker godt 2. januar 1978, da jeg hadde min første arbeidsdag. Det var et av mine stolteste øyeblikk, da vi fikk utdelt uniformer og ble fordelt på den gang byens ti brannstasjoner. I perioden 1978-1980 ble det tatt inn over 150 mann. I 1946 ble to vaktbrigader til tre, og i slutten av 1978 ble det innført en fjerde vaktbrigade og turnus med delte døgn. Det ble et skikkelig løft. Det var sjelden under 70 mann på vakt. Brannbilene var alltid fullt bemannet. Alle hadde sin bestemte plass og funksjon: Sjåfør, røykdykker, froskemann, kum-mann, slangevokter og strålefører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De største utfordringene var, og er, brann i de gamle «1890 bygårdene». De er bygget med treverk innvendig og mur utvendig og fire-fem etasjer høye, og bare ett trappeløp. Brannvesenets stigebiler er den andre rømningsveien. Når det brenner behøves mange røykdykkere for å sikre liv og helse. Det er nesten 3000 slike bygårder i Oslo, og de huser ca. 100 000 mennesker.

Når begynte nedbemanningen? Fram mot 2000 tallet ble nok flere pensjonert, enn ansatt. Av de ti stasjonene vi hadde da jeg begynte, er tre stasjoner nedlagt.

Fra 1990 ble det satset på det brannforebyggende arbeidet, etter påtrykk fra Direktorat for Samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Min nærmeste befatning med terror, var dykking etter resteksplosiver fra bombene som ble kastet inn i 1. mai toget 1979. Neste terrorhendelse var da moskeen på Frogner ble bombet i 1985.

Før 11. september 2001 var terrorbekjempelse upløyd mark i vår etat. Utrolig nok kom det ingen bestilling fra verken DSB, byrådet eller brannsjefen, om å starte arbeid med opplæring og øvelser rundt denne utfordringen. Men Stortingsmelding 22-2007/2008 sier alt: Der står det at terrorhandlinger antakelig ikke vil skje i Norge! Ikke rart man ikke forsto bedre i 2001.

Arbeidet med terrorbekjempelse i Norge, øvelser, utstyr, prosedyrer osv. ble startet av ildsjeler på ulikt nivå i de tre forskjellige blålysetatene. Politiet var de første til å reise utenlands, for å se hvordan nødetatene løste oppgaver med blant annet «Skoleskyting», nå benevnt som «Skyting pågår».

Før 22. juli, var storbrannen på Teisen i 2008 den største hendelsen i etterkrigstida. Da brant Timms Reperbane, et nedlagt tautrekkeri fra 1860, nesten 300 meter langt, uten seksjonering. Et branninferno uten sidestykke! Brannen smittet nabolaget i Agmund Bolts vei og over 70 leiligheter ble ødelagt eller skadet.

22. juli glemmer jeg aldri. Trykket på «Den store knappen» igjen, som i 2008, og ba om alt tilgjengelig ressurser i nabobrannvesen på Østlandet.

Ved Regjeringskvartalet var det ved første øyekast krigsliknende tilstander og kaotisk. I realiteten ble faktisk utfordringene i underkant av det jeg forventet. Men trusselbildet var like fullt til stede hele tida.

Trusselbildet vi sto overfor var som følger: Var det flere gjerningsmenn? Ville det komme flere eksplosjoner? Ville de slå til på flere steder? Var det «skitne bomber»? Ville noen bygg rase sammen? Ville vi klare å slokke brannen som raste? Ville det bli nye branner i regjeringskvartalet? Måtte vi kalkulere med tap av innsatspersonell?

Med bakgrunn i trusselbildet var jeg svært restriktiv med antall brannmenn i innsats i Regjeringskvartalet, for å begrense eventuelle tap av redningsmannskaper.

Det verserte mye rykter og ubekreftede meldinger på skadestedet. Den utroligste meldingen var om Utøya, som kom litt etter kl. 17. Skyting på Utøya? Er det sant? Skadestedet måtte omorganiseres noe, for å frigjøre froskemannskapasitet til Tyrifjorden.

Brann- og redningsetaten er blitt et komplett redningskorps, der brannslokking er en mindre del av oppdragsmengden på 14 000 pr. år. Blant andre oppgaver vi driver med er:

- Nasjonal og internasjonal bistand ved brann i skip
- Nasjonal og internasjonal bistand ved brann- og ulykker
- Interkommunale avtaler ved brann- og ulykker
- Alle typer ulykker: trafikk- arbeidsulykker mm
- Drukningsulykker, sokning etter antatt døde og andre undervannsoppdrag
- Oppdrag for helse- og andre kommunale etater
- Oppdrag for forsikring; Restverdiredning
- Brannforebyggende oppdrag

Det er varslet en omorganisering av etaten. Det vil bety en ny vaktbrigade og helkontinuerlige skift. Det er allerede antydet ytterligere nedbemanning. I dag er allerede bemanningen for lav, med 49 mannskaper på dagtid og 51 på nattetid. Den er kritisk ved store hendelser, ved flere hendelser samtidig, når ressurser trekkes ut av Oslo, når serviceoppdrag skal utføres, når fagmiljøer skal øves og opprettholdes, og ikke minst ved sykdom, ferie og kurs.

Jeg opplevde liten eller ingen læring etter 22/7 i Brann- og redningsetaten. Det ble ikke øremerket midler til materiell mot terror Det ble ikke øremerket midler til øvelser mot terror

I Oslo står de viktigste nasjonale-, kulturelle og samfunnsviktige bygg. Med tanke på infrastruktur som T-bane, jernbane og veitunneler, er skadepotensialet formidabelt, slik vi så 22/7.

Brannsjefen har sagt at Oslo Brann- og redningsetat, skal være Norges beste og et lokomotiv innen redningstjeneste. Dette blir bare tomme ord med bakgrunn i at Oslo brannkorps er Norges minste bybrannvesen, hvis man sammenlikner med befolkningstall. Utgiftene pr. innbygger i Oslo er 200 kroner mindre, enn Bergen, Trondheim og Tromsø.

Hvis brannsjef Jon Myroldhaug mener noe med sitt utsagn, bør han være ærlig, synliggjøre risiko og sårbarhet, kreve større budsjetter, istedenfor det motsatte. I dette velferdssamfunnet skal beredskap koste. Øk brannkorpset, istedenfor å redusere! Bli husket som den Brannsjefen som styrket beredskap og ikke bygget den ned!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook