Best på kino

Treffer du en stortingspolitiker på kino med ukjent damefølge, er det nok Nina Grünfeldt. Hun er filmbransjens nye lobbyist.

Når kortfilmfestivalen i Grimstad åpner neste uke, er det mange nye ansikter å se. Hvert år vender nærmere to hundre unge nordmenn hjem fra utlandet med større vilje enn vett: De vil bli filmregissør i Norge. De vil delta i lotteriet om den spede statlige produksjonsstøtten som fører til at et titalls filmer ser dagens lys hvert år. Ungdommen er sprø. Sannelig godt de har fått sitt eget forbund. Sist høst ble Norske Filmregissører startet, med foreløpig 78 medlemmer.

-Er du filmregissør? Å, så morsomt. Er det vanskelig? Kan du leve av det? spør folk og jeg hører bare: Når skal du bli voksen? sier Nina F. Grünfeld.

-Kortfilm oppleves som sært?

-Kunstfilmtiden er forbi. Du finner ikke en eneste regissør i Norge som sier at «jeg bryr meg ikke om folk ser filmene mine eller ikke». Ifølge Filmboka har vi 313 filmregissører her i landet. Hvis alle vil lage langfilm, må de vente lenge.

SOM LEDER FOR FILMREGISSØRENE vanker Nina Grünfeld mindre på festival og mer på Stortinget.

-Jeg har introdusert en fadderordning for alle i kulturkomitéen. Få kan noe særlig om film. Nå kan de ringe en filmregissør hvis de vil ha følge på kino,eller de bare lurer på noe.

-Er det mange som ringer?

-For det meste må jeg selv ta kontakt. Noen sier de ikke har tid, andre setter pris på en prat. Da drikker vi subsidiert kaffe i Stortingsrestauranten.

-Hva lurer de på?

-Det er vel mest slik at jeg forteller. Mange er nysgjerrige på hvordan det er å jobbe med film i Norge. Og så er de opptatt av distriktene, og hva slags effekt ulike typer filmpolitikk har på hjemstedet deres. Det er ikke så lett å møte _ det er jo såvidt filmen overlever i Oslo.

SELV ER NINA UTDANNET VED Dramatiska Institutet, og bodde sju år i Stockholm.

-Kortfilmfestivalen er så viktig for det norske filmmiljøet fordi vi ikke har hatt noen filmskole. Man trenger å møtes og knytte kontakter. Lars von Trier er for eksempel et produkt av den danske filmskolen, der han traff produsentene sin. Å begynne på Dramatiska Instituet var som å komme inn i en stor leketøysbutikk. Der sa de: «Her er budsjett, her er skuespillere. Gå ut og bli et geni! Vi trenger en ny Bergman.» Men mange gikk frustrerte ut. Vi ble ikke den nye Bergman, selv om vi til og med hadde seminar med ham. Det het: «Hur gör man?»

-Og hvordan gjør man det?

-Dette var tidlig på nittitallet. Sekstiåtterne hadde kastet Bergman ut, han nektet å sette sine bein på Instututet på tjue år. Jeg og en som het Ola skulle intervjue ham. Ola ble forkjølet, og siden alle visste at Bergman er hypokonder, satte Ola seg flere meter unna og holdt kjeft. Det første Bergman gjorde, var å regissere: Han mente han satt for lavt og fikk satt seks stoler oppå hverandre. Ved siden av satt jeg, alene, som en liten mygg, og stilte nervøse spørsmål. Men han ga meg en klem i pausen.

-Sa han ikke hvordan man gjør det?

-Ikke som jeg husker. Vi hadde alle de store i skandinavisk film på besøk, men ingen var i stand til å forklare hvordan man egentlig gjør det.

HVORFOR BLE DU FILMREGISSØR?

-Først ville jeg bli journalist, så skuespiller. Jeg danset mye og var tåspissballerina i en kortfilm. Da det gikk opp for meg at filmregissør var et yrke, falt alt på plass. Jeg har vært «ung og lovende» en god stund. Så fikk jeg barn og tok en pause. På denne tiden i fjor var jeg så usikker på hva jeg skulle bruke livet mitt til at jeg ringte det medisinske fakultet. Følte jeg måtte gjøre noe nyttig.

-Du ville bli lege?

-Jeg har flere medisinere i familien, så det var nok et utslag av bli-ved-din-lest-tankegang.

-Er det fler enn faren din, psykiateren Berthold Grünfeld?

-Ja, eldstebroren min Thomas er lege og har jobbet som gynekolog, men han hoppet av og jobber som konsulent i McKinsey. Det forbauset nok faren min. Men der har du vår generasjon, vi føler ikke at vi bare må gjøre en ting. Selv tenker jeg at hvis jeg kan styre åtti gærne filmregissører, kan jeg i hvertfall åpne et bakeri etterpå.

-Har faren din vært en stor påvirkning?

-Ja, jeg tror nok det. Pappa har alltid vært litt annerledes. Sexolog på Bygdøy - du kan selv tenke deg, alle visste om det. Vi hadde de bøkene hjemme som alle på skolen ville komme og bla i. Han har sin dramatiske, jødiske bakgrunn, som betydde mye for meg en periode. Da jeg var yngre følte jeg at jeg må si fra med en gang jeg traff noen at jeg er halvt jødisk, før de fikk tid til å si noe feil. Kulturelt var barndommen min mye mer preget av mammas tradisjoner fra Fredrikstad enn pappas fra Bratislava, bortsett fra at pappa alltid skulle ha kanel og sukker på spaghettien. Men identiteten min er ikke lenger knyttet til verken mors eller fars bakgrunn. Jeg anser meg selv for å være feminist. Å komme inn i synagogen og bli vist plass på galleriet, er ganske ugreit. Men bevares, jeg har hatt mine jødiske kjærester, reist til Israel og spist «gefilter fisch». Pappa sier fremdeles: Ja,ja, Nina, hvis alt går gærent, får du reise til New York og gifte deg med en rik jøde.

MEN FØRST FÅR HUN SØRGE FOR å inndrive kontingenten fra regissørene, så hun kan få lønn og forsørge seg selv.

-Liv Ullmann gikk nylig ut og sa at norsk filmmiljøet er usjenerøst?

-Ja, det er en av grunnene til at vi opprettet forbundet. Jeg håper ikke hun sier det samme om fem år. Åttitallet var fotografenes tiår i norsk film, nittitallet ble produsentenes. I Filmforbundet ble regissørene stadig mer marginalisert. Vi deltok ikke en gang i debatter. Her må vi ta selvkritikk. Har du valgt dette yrket, er det vel fordi du vil si noe om den tida vi lever i.

-Enn du, da?

-Mange ga meg råd om ikke å forsvinne inn i byråkratiet, bli en taper, kunstnerisk. Jeg trodde først denne jobben ville bli som å gå i fengsel et år eller to, men nå tror jeg det virker motsatt. Jeg blir lagt merke til og folk er nysgjerrige. Jeg ble sugd inn i dette, men jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det føles ikke som verneplikt. Jeg fikk nylig en vill idé for Norske Filmregissører. Vi burde lage en presentasjonsfilm for publikum der vi selv spiller alle rollene. Av oss selv, om oss selv, med oss selv. Det ville nok bli en komedie!

«Pappa sier fremdeles: Hvis alt går gærent, får du reise til New York og gifte deg med en rik jøde».
Om byråkratiet: «Jeg trodde først denne jobben ville bli som å gå i fengsel»