TV-LITTERATUREN LEVER: I fjerde sesong av «Mad Men» skriver reklamebyråpartneren «Roger Sterling» (spilt av John Slattery) sine memoarer, «Sterling?s Gold», som det amerikanske forlaget Grove Press nå har utgitt på ordentlig. Foto: FRA SERIEN
TV-LITTERATUREN LEVER: I fjerde sesong av «Mad Men» skriver reklamebyråpartneren «Roger Sterling» (spilt av John Slattery) sine memoarer, «Sterling?s Gold», som det amerikanske forlaget Grove Press nå har utgitt på ordentlig. Foto: FRA SERIENVis mer

Best på papiret

Det mest interessante med tv-serier og DVD-bokser kan være litteraturen om dem.

I juni 1985 skrev den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates — stadig oftere nevnt som en kandidat til Nobelprisen i litteratur — en anmeldelse i det tradisjonsrike, men ikke nobelpris-assosierte programbladet TV Guide.

«Hvorfor «Hill Street Blues» er uimotståelig», var tittelen på anmeldelsen.

En artikkel som, selv om Jon Michelet to år tidligere hadde intervjuet «Dynastiet»-stjernen Pamela Sue «Fallon» Martin for VG, er blitt stående som øyeblikket da forfatterne oppdaget tv.

«Som seriøs litteratur»
Oates etablerte innledningsvis at hun inntil for noen år siden ikke engang eide et fjernsynsapparat — tv var et «underholdende, og ofte atspredende» medium, anerkjente hun, «men ikke intellektuelt eller emosjonelt stimulerende, som seriøs litteratur.»

Dette var imidlertid inntil hun ble eksponert for femte sesong av det amerikanske politidramaet «Hill Street Blues», som hun i TV Guide hyllet som «et forum for aktuelle og provoserende problemstillinger» og ikke minst, i seriens portrettering av storbyens indre liv, som «Dickensk».

Apropos: I en episode av «The Wire», et annet banebrytende politidrama, henger en ung doplanger på et gatehjørne med hendene i lomma og klager over at det ikke skjer noe, han bare står der «like an asshole, holding my Charles Dickens».

For sånn er det i dag — å identifisere tv-serier med ærverdige britiske 1800-tallsforfattere er så naturlig at selv figurene i seriene gjør det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

20 «Sopranos»-bøker
Samtidig har «Dynastiet» fått en hel bok — medievitenskapsprofessor Jostein Gripsruds «The Dynasty Years — Hollywood Television and Critical Media Studies» — mens «The Sopranos» har fått over 20. (Men hvis du bare skal lese én tekst om serien, holder det lenge med «Språktrøbbel i gangsterland», lingvisten Jan Grues essay på Dagbladets Ideer-sider i 2007.)

Oppi dette har sidesjangeren litterære spinoffs — foreløpig definert av «Laura Palmers dagbok», skrevet av David Lynchs datter Jennifer mellom de to «Twin Peaks»-sesongene — fått et realt oppsving:

Forrige måned kom nemlig «Sterling?s Gold», de fiktive memoarene til den fiktive reklamebyrådoldisen Roger Sterling i «Mad Men», ut på ordentlig.

Det vil si, i realiteten er boka en samling epigrammer og visdomsord, av typen: «Å ha en klient er som å være gift. Noen ganger gjør du det av feil grunner, og til slutt blir du slått i ansiktet.»

Smått blir stort
Noe som kanskje er et argument for at den beste litteraturen ikke nødvendigvis skriver seg fra de mest kanoniserte seriene: Nettsida til Paris Review publiserte for eksempel nylig et rørende essay, «Finding My Chicago» av Miranda Popkey, om fjerde sesong av high school-dramaet «Friday Night Lights», som sendes lørdag formiddag på TVNorge.

New York Times? mediejournalist Bill Carter har i vinter kommet med en bok om maktkampen mellom Jay Leno og Conan O?Brien, «The War for Late Night», som er mye mer spennende enn noen av talkshowene den handler om.

Og den profilerte vitenskaps-/teknologijournalisten Steven B. Johnson skrev for noen år siden «Everything Bad Is Good For You», hvor han argumenterer for at det store persongalleriet og akselererte tempoet i en serie som «24», har gjort seeren smartere, ved å øke hva han kaller vår «autismekvotient».

Johnson ble møtt med en del motbør, og medga seinere at han var optimistisk i sine teorier. Men som han skriver om boka på sin blogg: «Den fikk meg på «The Daily Show» — eller «Uka med Jon Stewart», som NRK kaller talkshowet — «noe som gjorde at alt var verdt det».