Best som faderlig soulmann

Paul Weller - utrolig nok for første gang i Norge.

HOLDER STILEN: Paul Weller ser like bra ut som alltid. Men det spørs om en Weller-konsert helst bør foregå inne og med mer dedikert publikum for maksimal glede. Foto: Eirik Helland Urke
HOLDER STILEN: Paul Weller ser like bra ut som alltid. Men det spørs om en Weller-konsert helst bør foregå inne og med mer dedikert publikum for maksimal glede. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

||| KONSERT: I et klima hvor Norge er synonymt med gode penger for turnerende artister av en viss størrelse, og terskelen for å bli norgesvenn blir stadig lavere, er det nesten utrolig at Paul Weller — superstjerne hjemme i England — aldri har spilt i landet. '

Selv tidsriktige og kredible amerikanske indieband gjerne har spilt flere ganger i Oslo enn i Los Angeles (Yeasayer påsto 7-3 i Oslos favør her om kvelden), og slik sett må Wellers fravær betraktes som en stygg arbeidsulykke innen norsk bookingbransje.

Kom tilbake! En solid oppreisning for mange års utelatelsessynd vil være å få Weller tilbake snarest, gjerne Sentrum Scene når kulda setter inn.

I mer konsentrerte omgivelser kunne gårsdagens sett blitt strukket en halvtime til, og slik sett profilert på at Wellers band, litt for hvite og stive i leddene for de mest sjelfulle øyeblikkene, både beit fra seg bedre og svingte mer etter hvert som de kom i siget.

Weller veksler relativt uanstrengt mellom sine tre grunnstillinger anno 2010 — faderlig soulmann (ofte nydelig, iblant litt stivt), innbitt stadionrocker (småtøft, men ofte kjedelig) og skammelig ungdommelig Jam-helt (gøy!).

I ettermiddagssola på Øya ble det mer trivelig enn virkelig bra, mer storhetsantydende enn riktig stort. En fornøyelse å se på som vanlig (Paul Weller burde toppe de fleste «best kledt»-kåringer), og med en musikalsk verdighet over seg som kler veteraner av dette kalibret.
 
Renessanse på plate Han er for eksempel ikke redd for å spille materiale fra sine to seneste plater, de kreative oppturene «22 Dreams» (2008) og årets «Wake Up The Nation», og hans behov for å se sin egen rockhistorie i bakspeilet er relativt beskjedent.

Men vi får Style Councils soulkremtop «Shout To The Top», og Jam-kvoten fylles opp av en pen «Town Called Malice» og to deilig frådende øvelser i «Start!» og «Art School».

Og den sultfølelsen som etablerer seg underveis, tilsier at en ordentlig helaften med Weller i full bredde, innendørs og med et skjerpet publikum kan bli den kjempestunden vi kanskje hadde håpet at Øya-konserten skulle være.