Best som idé

Godt tenkt, men for sprikende.

CD: Folketoner og rock er mer saft og vann i norsk populærkultur enn man kanskje tenker på, fra Sigbjørn Bernhoft Osas samarbeid med Saft på Ragnarock i 1973 til Gåtes nyere, men kortlivede sprengningsarbeider i goth/pop-landskapet. At mange norske metallband med ravnsvart utgangspunkt har funnet kreativ føde i den norske/norrøne mytearven er heller ingen ny ting. At en hardcore folkemusiker som Knut Buen samarbeider med svartmetallmusikere er derfor mer logisk og mindre oppsiktsvekkende enn det umiddelbart høres ut som, selv om ethvert forsøk på å sprenge rammene for den tradisjonelle, konserveringsopptatte folkemusikken bør møtes med applaus. Savner helhet

Kombinasjonen av Knut Buens «djevelske» hardingfele, de spisse gitarene til Emperors Vegard «Starofash» Tveitan og kona Heidi Solberg Tveitans synther når derimot ikke sitt fulle potensial her. Ideen er bedre enn gjennomføringen, det savnes et helhetlig og mer nøysomt integrert uttrykk, slik Gåtes folketoneuttrykk framsto som hel ved. Her blir elementene ofte stående litt på rekke og rad i stedet for å bli et velformet flettverk av musikalske kontraster. Tydelighet

Buens tekstlesing, de symfoniske synthpartiene, de programmerte rytmene og kaskadene av metallgitar finner hverandre bare unntaksvis under denne ekstreme folkrockparaplyen, med «Fanitullen» og «Margit Hjukse/Den bergtekne» som de mest velfungerende eksemplene, henholdsvis en tydelig metallbehandling smaksatt av fela, og omvendt: et tydelig folkemusikkfokus med metall- og elektronikadryss på toppen. Når de ulike stilene sidestilles i uttrykket, blir inntrykket også mer kaotisk og uferdig. Men godt tenkt, om ikke annet.