Best uten ball

Tradisjonen har gitt oss tre typer fotballbøker: For det første glansbildene av mer eller mindre lokale helter, der fotballspilleren «forteller til» forfatteren, helst en sportsjournalist. Det er en hovedsjanger i idrettslitteraturen, og det er ulidelig langt mellom høydepunktene.

Suksessen til fotballtreneren Egil Olsen og fotballklubben Rosenborg har hver på sin kant bidratt til å gjøre emnet stuerent, også for begavede skribenter. Det har gitt bedre bøker.

Duoen Solstad/Michelet har funnet et tredje spor med sine VM-bøker, der de med hver sin umiskjennelige stil har skapt en slags merkevare i idrettslitteraturen.

Langt hjem

Samme Michelets aller bredeste glis under sommerens mesterskap i Frankrike kom da han hemningsløst kunne berette om VM-forfatterkollegene Ole Paus og Ketil Bjørnstad. De gikk, som kjent, fra kampen mellom Norge og Brasil i pausen.

Disse som skulle skrive bok om fotball-VM!

Da visste Jon M. ennå ikke at Paus fulgte åttendedelsfinalen hjemme fra Norge, mens Bjørnstad ikke kom nærmere enn å følge kampen på TV fra en ussel kneipe i Paris. Men bok har det blitt.

De to forfatternes bolker er mikset om hverandre i boka, men har samme forløp: Fra ideen ble unnfanget høsten 1997, til finalen i Paris 12. juli. Det er en brogete vei.

Spesielt for Bjørnstad, som aldri fatter hvordan noen kan se fotballens skjønnhet:

«...et angrep lykkes noen sekunder i løpet av nitti trøstesløse minutter. Det er som å høre en ren c-dur-akkord etter en halvtime med lyden av skjærebrennere eller bilkollisjoner.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det må altså ha vært langt hjem.

Heia «Kula»

Målt mot Bjørnstad har Paus en sykelig fotballinteresse, men i forhold til en Michelet er den helt ubetydelig. «Italia ledet 1-0, og det fortsatte de med resten av dagen.» Det var den kampen, Drillos siste.

Andre steder er han grundigere om fotballkongene og deres hoff:

Om Drillo, en av de ytterst få nordmenn nærer respekt for.

Om sportsjournalistene, som oppskriftsmessig får så ørene henger.

Om Nils Arne Eggen, som han selvfølgelig faller for.

Dessuten har han et fabelaktig kapittel om keepere generelt, og Svein «Kula» Halvorsen spesielt, selv om Asbjørn Hansen var den største.

Men det er ikke dét som gjør boka verdt å lese. Det er alt det andre som er virkelig morsomt, særlig hos Paus.

Kan satire

Begge er briljante om den norske sjølgodheten, og om nettopp det emnet har Paus skrevet bokas absolutte høydepunkt: Passasjen om den siste ideen i regjeringsbygget.

Den siste ideen blir aldri savnet, og helt på egenhånd klekker Gro i stedet ut det som Paus kaller «det sjofleste begrep i hele den norske begrepsjungelen»:

Det er typisk norsk å være god.

Harselasen over sjølgodheten er bokas rødeste tråd.

Slik blir nordmenn og fotball-VM et trygt emne for to skribenter som behersker satiren.