NÆRT OG KJÆRT: I «De fem årstidene» dikter Gaute Heivoll om besteforeldrene og deres lille verden. Han skriver om hagen, om blomster, bier, verkstedet der bestefaren ville male og realisere drømmen om å være kunstmaler. På bokomslaget sitter besteforeldrene på en benk. Her er Heivoll på en benk i Slottsparken i går.    
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
NÆRT OG KJÆRT: I «De fem årstidene» dikter Gaute Heivoll om besteforeldrene og deres lille verden. Han skriver om hagen, om blomster, bier, verkstedet der bestefaren ville male og realisere drømmen om å være kunstmaler. På bokomslaget sitter besteforeldrene på en benk. Her er Heivoll på en benk i Slottsparken i går. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

«Bestefar hadde reist jorda rundt cirka 59 ganger. Så skulle han endelig ta fatt på det egentlige livet»

Forfatter Gaute Heivoll gjør besteforeldrene sine levende.

«De fem årstidene» er Gaute Heivolls sjuende roman. Den startet med at filmopptakene som hans bestefar hadde gjort våren og sommeren 1978, ble digitalisert for to år siden. 

- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll.

Hagen som ramme Sentralt i boka er besteforeldrenes frodige hage som de pleiet med omsorg og stolthet. Heivoll var bare fem måneder da bestefaren døde, men har lenge visst at han ville skrive om bestefaren.

- Selv om jeg ikke kjente ham, har jeg gått i denne hagen og vært i verkstedet hans der han malte. Jeg har følt på bestefars nærvær, nettopp fordi han var borte. Jeg har alltid visst at han var kunstner innerst inne, og jeg har følt et slektskap, utover slektsbåndet.  

I 34 år var bestefaren konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Boka handler også om å skape. Bestefar hadde reist jorda rundt cirka 59 ganger. Så skulle han endelig ta fatt på det egentlige livet, den han egentlig var. Tida var der, verkstedet, pensler og maling var kjøpt inn, men plutselig får han ikke til å skape. Og det er første skritt på veien til det som videre skal skje, forteller Heivoll.

Men bestefaren hadde kjøpt seg et smalfilmkamera og han begynner å filme.

- Når han ikke får til å omskape virkeligheten til kunstnerisk form, kan man heller gjengi virkeligheten som den er. Konkret handler romanen om det som fører fram til døden, men for meg er det her også en sterk tilstedeværelse i alt det levende. Etter hvert det levende truende, først med grevlingen, så elgen som ødelegger og til slutt sola som nærmest tar livet av dem. Det er også en overdose av liv.

Jakt i trusa - Men boka er også komisk?

- Ja, det også komikk, som når bestefar går på jakt i underbuksa eller når bestemor og bestefar står og skriker til elgen sammen i skogen.

Gaute Heivoll sier at besteforeldrene delte en barnslig humor og hadde galgenhumor. Han nevner gjøkuret i stua deres, med en uforutsigbar gjøk. I boka sier mormora: «Du må ikke dø». Og da spretter gjøken ut og sier «ko-ko».

- Den scenen ville bestemor ha likt, sier han.

Forfatteren hadde et nært forhold til besteforeldrene sine.  

- Som barn overnattet jeg ofte hos bestemor, og da sov jeg på hans side i dobbeltsenga, og det var jeg veldig klar over. Jeg lå der også med en viss redsel. Jeg våknet om natta og hørte toget som passerte, bare rundt 50 meter unna huset. Det var som toget gitt rett gjennom rommet, og som barn følte jeg nærmest at bestefar var på toget fremdeles.

-  Var det den store kjærligheten mellom dine besteforeldre?

- Det vet jeg ikke. Men jeg vet at hun savnet ham voldsomt. Å holde hagen i hevd, var en måte for henne å holde ham og minnene levende. Men hagen og blomstene slik den var, er borte nå, forteller han.  

Supersuksessen Heivoll har skrevet rundt tjue bøker. Gjennombruddet, suksessen og Brageprisen kom med «Før jeg brenner ned». Forfatteren har som flere ganger tatt utgangspunkt i virkelige hendelser og personer. 

- Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Jeg kan ikke forklare mine fasinasjonspunkter. Jeg synes det er interessant å skrive om skjæringspunktet mellom dokumentar og fiksjon, sier han og forteller at kusina hans, tanta og mora har lest boka om besteforeldrene med nærmest glupsk appetitt.

- Min mor sa at hennes far nærmest ble levende igjen- som fiksjon. Det er også en risiko forbundet med dette, og det må de være. Det må også leseren føle. Gir du en historisk person et fiksjonelt liv, må du trå varsomt.

-Må være fandenivoldsk Etter suksessen med «Før jeg brenner ned», lærte han å skjerme meg mest mulig, slik han trenger for å skrive.

- Jeg skriver hver dag, uansett hvilken dag det er. Men jeg skriver fort, ellers hadde det ikke gått å være gift og ha to barn, sier han og smiler .

Liten verden Besteforeldrenes historie er skåret ned til 200 sider i romanen, til hagen, blomster, bier, verkstedet, toget og de to menneskene og ganske ordknappe dialoger. Den handler om det lille livet. 

Heivoll pleier å si at han bare skriver kjærlighetsromaner.

- Men så må man være litt fandenivoldsk. Husker du scenen i boka der bestefar filmer bestemor bakfra mens hun skifter til badedrakt, og hvor hun til slutt tar håndkleet og kaster det på ham? Slik er det litt, man må tørre å kaste håndkleet. Man må tørre å blottstille seg og være litt dum. Og når boka er ute føler man seg som en klovn som har forsøkt å være morsom, men som ikke vet om noen vil le.

                      

VIRKELIGHET: Gjennombruddet, suksessen og Brageprisen kom med «Før jeg brenner ned». Forfatteren har som flere ganger før, tatt utgangspunkt i virkelige hendelser og personer. 
- Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Jeg kan ikke forklare mine fasinasjonspunkterm sier han. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
VIRKELIGHET: Gjennombruddet, suksessen og Brageprisen kom med «Før jeg brenner ned». Forfatteren har som flere ganger før, tatt utgangspunkt i virkelige hendelser og personer. - Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Jeg kan ikke forklare mine fasinasjonspunkterm sier han. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer