Bestialitetens historie

Med Gobi-bøkene har Tor Åge Bringsværd levert sin utgave av Bestialitetens historie.

Hvor mange bind Bringsværds kritikerroste Gobi-serie var planlagt til, vites ikke. Hver bok er blitt presentert som «en av flere bøker». Og i og for seg kunne vel forfatteren ha fortsatt i det uendelige. Historiens brønn er bunnløs, og romanene har vært løst sammenføyde. Gobi-bøkene utgjør således ingen romansyklus i tradisjonell forstand. Det er snarere tale om en serie fortellinger med et be-stemt hundreår - 1200-tallet - som ytre ramme, og en dyptgripende historisk begivenhet - mongolenes herjinger i Eurasia - som den eneste åpenlyse røde tråd. I bind etter bind har han guidet sine lesere på denne odyssé. Fra land til land, fra by til by, på kryss og tvers av dette enorme kontinentet.

Gudbenådet

Bringsværd er en gudbenådet forteller og et oppkomme av viten og fantasi. I Gobi-bøkene har dikteren og historikeren på fortreffelig vis trukket i to-spann. Ut av dette er kommet et hovedverk ikke bare i Bringsværds forfatterskap, men også i de siste 10 - 15 års norske litteratur.

Men nå er det slutt. Med årets roman har Bringsværd valgt å sette punktum. Den uendelige historien må ha en ende. Den som venter på en avrunding, vil imidlertid bli skuffet. I «Baghdad» gjenopptar forfatteren noen av hovedtemaene fra de tidligere bøkene, men han legger dem ikke døde. Han kunne ha fortsatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fascinasjon

Gobi-bøkene er et mangfoldig verk med mange inn- og utganger. Det kan følgelig heller ikke reduseres til noen enkle formler. I skrivende stund ser jeg for meg fire mulige intensjonsnivå som en slags strukturerende og enhetsskapende bindingsverker: Et konkret-historisk, et som har med fortida som speil for samtida å gjøre, et som dreier seg om forholdet mellom myte og historie, og et som handler om den kunstneriske illusjonens grunnleggende funksjon i menneskelivet.

Gobi-bøkene er båret oppe av en dyp og skrekkblandet fascinasjon for det blodige 1200-tallet, og Bringsværd har åpenbart gått til verket med en «ekte» historikers vilje til å avliste historien dens hemmeligheter. Samtlige bøker inneholder en omfattende liste over vitenskapelig sekundærlitteratur, og i framstillingen av faktiske historiske begivenheter har Bringsværd bestrebet seg på å gi et korrekt bilde. At han samtidig har hatt vårt eget århundre i bakhodet, kan det ikke herske tvil om. Parallellene er åpenbare, men heldigvis har ikke Bringsværd falt for fristelsen til å tematisere dem direkte.

Mytene

Men all historisk dokumentasjon til tross, det er mytene, kunsten, de religiøse forestillingene som ligger i bunnen av dette verket, som gir det en ind-re koherens, ikke som en historisk-dokumentarisk romanserie, men som en romanserie om hvordan menneskene til alle tider har fortolket og opponert mot historien i myter, kunst og religion. Ja, faktisk kan serien leses som en eneste lang utforskning av hvordan disse illusjonsskapende virksomheter yter motstand mot historien, hvordan de virker som overlevelsesstrategier, som måter å unnslippe på. Ikke bare vever Bringsværd myte, diktning og historiefortelling sammen (tydeligere i andre bøker enn i den siste), han skildrer dessuten konkret hvordan denne protest og disse fluktmanøvrer finner sted (ikke minst i den siste romanen). Alle dype forskjeller til tross - skal man sammenlikne Gobi-bøkene med noe annet moderne verk, faller det naturlig å tenke på «Motstandens estetikk» av Peter Weiss.

Beleiring

I årets roman befinner vi oss i det muslimske rikes hovedsete. Mongolene er på vei vestover gjennom Persia. 16. januar 1257 innleder Hülegü, Djengis Khans sønnesønn, beleiringen av byen. Godt en uke seinere entrer soldatene murene. Motstanden er svak. Etter kort tid er byen i hendene på de blodtørstige mongolene, og hærføreren gir dem frikort til å foreta de mest omfattende massakrer. Hundretusenvis av mennesker meies ned. 21. februar er det hele over, og Hülegü drar videre. Bringsværd sparer ikke på konfekten i skildringen av dette blodbadet. Og hvorfor skulle han det? Overfor grusomheter av denne art og dette omfang kommer likevel enhver gjenfortelling til kort.

Baghdad er en sivilisert by, en multikulturell og multireligiøs by. Kalifen hersker enerådig, men de ulike etniske grupper og trossamfunn, muslimer og kristne av ulik observans: assasinere, sunnitter, shiamuslimer, nestorianere - alle lever fredelig side om side. Uvilkårlig tenker man på Sarajevo. Trusselen utenfra skaper ikke samhold, men skjerper latente indre motsetninger som Khanen vet å spille på.

Tyveknekt

I denne byen befinner det seg også en ung mann ved navn Rodrigo Jiménez. Han er kristen, oppvokst i Malaga, kommer fra en slekt av treskjærere, er selv en simpel tyveknekt og gravrøver som lever av å selge falske relikvier. Som så mange andre av Bringsværds hovedfigurer har han levd et omflakkende liv. I all sin forhutlethet er han en verdensborger. Gjennom denne mannens øyne er vi vitne til det som skjer, gjennom hans tanker blir vi delaktige i frykten for det som skal komme, og forferdelsen over det som skjer.

Historien om Rodrigo er historien om en mann som vokser i verdighet når redselstimenes klokker slår. Sammen med en gåtefull eldre mann, kalt Den Stumme, samler han en stor gruppe av byens omstreifende fattigbarn om seg, hjelper dem og trøster dem. Samtidig arbeider han med å skjære ut figurer i tre til et tablå over Jesusbarnets komme til verden. Den Stumme er også en kunstner, en gjøgler og illusjonist som blant annet underholder barna med sine skyggebilder. Gjennom disse virksomhetene blir et slags håp opprettholdt - både hos de to som utfører dem og hos deres tilskuere. Kunst og religion inngår en allianse som magisk besvergelse, som protest, som flukt. Selvfølgelig nytter det ikke. Nesten alle i denne gruppen faller også for mongolenes sverd. Men på mirakuløst vis, ved hjelp av list og illusjonsnumre, unnslipper Rodrigo sammen med noen få andre. Er råskapen uovervinnelig? Er det våpnene som styrer verden? Kan ondt bare fordrives med ondt? Det er slike spørsmål Bringsværd indirekte stiller i sin Gobi-serie, og han svarer verken ja eller nei. Med Gobi-bøkene har han levert sin utgave av Bestialitetens historie. Mer enn noe annet handler den imidlertid om forsøkene på å overliste denne historie, det vil si at den handler om det skapende og illuderende menneskes gjemselslek med den brutale overmakt.