Bestill billett nå

Deilig tur til Sør-Frankrike.

Film: Den største - og langt på vei den eneste - innvendingen jeg har mot denne filmen er lengden. Den kunne med fordel vært lenger, for jeg kunne gjerne blitt en god stund til på landsbygda i Provence i selskap med disse folka.

Fortapt sønn

Veldig mange av oss nordboere drømmer om livet i en liten landsby i Haute-Provence, i fjellene over Den franske riviera. En liten, paradisisk plett omgitt av duftene lavendelmarker og vakre olivenlunder, fjernt fra storbyens larm og hverdagens mas.

Antoine, som har vokst opp der, har fullstendig motsatt oppfatning. Han flyktet til Paris, fra idyllen og en dominerende og streng far, så snart han ble gammel nok. Men nå har hans far fått hjerteproblemer, og mor behøver Antoines hjelp til å drive familiebedriften. Jobben hans: Å kjøre rundt i distriktet med en rullende landhandel. Etter å ha overtalt nabojenta i Paris, som han er hemmelig forelsket i, til å bli med, drar den fortapte sønn tilbake til sine røtter. Og oppdager sakte områdets, folkenes og landsbygdas sjarm. Og vi med ham.

En fryd

Handlingen er alt annet enn original, moralen like gammel som den er god, og intrigen ganske forutsigbar. Man kan selvfølgelig også innvende at slutten blir litt i meste laget. Den provençalske landsbygda er befolket av akkurat så sære og sjarmerende folk som man forventer. Når jeg skriver dette nå, ser jeg at dette ligger farlig opp mot det selvparodiske. Men regissør og delmanusansvarlig Guirado holder seg akkurat innenfor. Typer og miljø skildres med stor varme og troverdighet. «Landhandleren i Provence» er kanskje ingen stor film, men den er like fullt en sann fryd fra ende til annen. ABBA-musikalen «Mamma Mia» er utropt til sommerens feel good-film. Jeg holder en knapp på denne.