SATSER PÅ DE STORE: Det krever mindre å satse på storsalg av få bøker, skriver Sørensen. Foto:Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
SATSER PÅ DE STORE: Det krever mindre å satse på storsalg av få bøker, skriver Sørensen. Foto:Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Bestselgere til besvær

Bestselgerne «reddet» ikke bransjen. Ordet «kuppet» er mer dekkende.

Meninger

I Dagbladet 5. november har tidligere redaktør i Bok og samfunn, Dag H. Nestegard, en interessant kronikk om problemene knyttet til kommersialiseringen i bokbransjen. Samme dag i NRK forsvarer administrerende direktør i Bokhandlerforeningen, Trine Stensen, denne kommersialiseringen med at «bransjen trenger bestselgerne». Men er dette nødvendigvis riktig?

Er det virkelig bedre for bokbransjen at én forfatter selger 500 000 eksemplarer av én tittel enn at 100 forfattere selger 5000 hver av sine bøker? Det første fører til ekstrem ensretting og undergraving av litteraturen. Det andre fører til mangfold, berikelse og litterær vekst som ikke bare kommer litteraturen, men hele samfunnet til gode. Så hva er det som har skjedd?

Jo, kjedene har funnet ut at det er mye enklere å selge ekstremt mange eksemplarer av noen få titler enn et mindre antall eksemplarer av mange titler.

Det siste krever kompetanse, kreativitet, formidlingsevne og genuin, litterær interesse. Det første krever nesten ingenting: Man bygger bare opp en kjendis, helst en som skriver motstandsløs og ukontroversiell underholdning/krim, og så pusher man bøkene hans/hennes på kundene gjennom storstilte kampanjer spekket med skryt og hype. Vips, så «trenger» man bestselgerne omtrent slik en stoffmisbruker trenger den daglige fiksen sin.

Hva så med den besnærende tesen om at bestselgerforfatterne «drar kunder til bokhandlene», slik at andre bøker selges?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Meg bekjent finnes det ingen studier som viser at dette stemmer. Hvis det hadde vært et korn av sannhet i dette, ville ikke salget av en ny, norsk roman ha ligget på 300-400 eksemplarer, men på 3000- 4000, slik tilfellet var før bestselgerne gjorde sitt inntog i bokhandlene, og liksom «reddet» bransjen - kanskje ordet «kuppet» er mer dekkende.

Den enda mer kreative unnskyldningen for at noen få forfattere skal ha alt, mens det store flertallet ikke engang skal få delta i konkurransen, er at bestselgerne angivelig «finansierer de smale utgivelsene». Men dette har innkjøpsordningen allerede gjort i alle år. Dessuten satser ikke forlagene på disse bøkene i det hele tatt; akkurat som debutantbøkene stues de bare vekk innerst i bokhandlene og når knapt ut til noen lesere.

Men den mest tvilsomme «forklaringen» på at et knøttlite forfattersjikt skal ha alt på det store flertallets bekostning, er at inntektene av dette salget «opprettholder bokhandler og stillinger i bransjen». Litt som å si at uten fangene blir vi kanskje nødt til å legge ned fengslene.

Sannheten er dessverre at verken samfunnet eller bransjen trenger mer enn halvparten av disse bokhandlene, for nesten alt de gjør, er å selge flat underholdningslitteratur for å holde seg selv kunstig i live, og bokprisene kunstig høye.

Nei, det er ikke enkelt å gi alle gode bøker lik sjanse til godt salg. Det er mye lettere og tryggere å satse på noen få «vinnere», selv om alle kanskje ikke er klar over at disse «vinnerne/suksessene» velges ut allerede før bokhøsten eller bokvåren starter. Man kan tape noen kroner med den første strategien, å gi alle gode bøker like muligheter, men ikke nødvendigvis.

Det er likevel dette - mangfold og bredde - bokhandlere og forlag faktisk har forpliktet seg til gjennom lover og bokavtaler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook