Besværlig tsunami-hjelp

TSUNAMI: Mange hjelpeorganisasjoner har opptrådt tankeløst under gjenoppbyggingen.

Det er snart gått ett år siden katastrofen i Sør-Asiahavet. Aldri har verden sett maken verken til ødeleggelser eller til vestlig giverglede. Norge bidro med minst 1,5 milliarder. Er det lov å diskutere hvordan disse pengene er brukt? Ikke for «å sikre skattebetalernes penger», men for å se om vi har gjort en verdig innsats overfor de menneskene som ble rammet.Forrige uke gjorde NRK mye ut av hvorvidt de norske organisasjonene hadde sløst bort hundrevis av millioner på unyttig boligbygging i Sri Lanka. Oppslaget var i hovedsak gjort på grunnlag et intervju med undertegnede. De var slik utformet at de kunne gi kynikerne blant oss en varm hyrdestund. Slik ble oppslagene ytterligere et eksempel på hvor vanskelig det er å kritisk diskutere «u-hjelp» i Norge. Det er som om man enten er unasjonal eller endatil renegat overfor det gode.Gjenreisningsutfordringene man sto overfor etter tsunamiens vanvittige herjinger var, og er fortsatt, ufattelig komplekse. På Sri Lanka - som vil være arenaen for denne artikkelen - ble nesten 40.000 mennesker drept, 100.000 hus er ødelagt og bortunder en halv million er fordrevet fra sine tidligere hjem. Samfunnsnettverket langs kysten er revet i stykker. Hvordan går man løs på den slags gjenreisningsoppgaver? Og hvordan kan innsatsen også være et fattigdomsløft og samtidig bidra til å tøyle de væpnede konfliktene på øya? For store deler av kyststrøkene som ble truffet, er konfliktområder og samtidig blant landets fattigste. Nasjonaløkonomisk har katastrofen faktisk ingen vesentlig betydning; muligens et lite fall i veksten av BNP, fra 5,5 til 5,2% i 2005.

DET ER BANALT å postulere at vi må forstå gjenreisningens utfordringer i lys av de politiske og kulturelle vilkår som rår i de samfunn vi skal hjelpe. Disse vilkårene kjenner norske media lite til - og giverpublikum enda mindre. Det er så mye lettere å bruke Norge og norske forhold som referanse. Enhver skulle skjønne at det er meningsløst. Like fullt svever en norsk moralsk forargelse over mislykkede prosjekter - og påstandene om sløsing med innsamlede midler. Slik forargelse gir ingen forståelse. Den styrker fordommer i stedet. Gjenreisningsoppgavene langs kysten av Sri Lanka er fordelt mellom landets egne myndigheter, FN-systemet - og de private hjelpeorganisasjonene. Den enestående givergleden som ble utløst av tsunamien resulterte bl.a. i at Røde Kors-gruppen alene sto parat med over 15 milliarder kroner til fordeling mellom katastrofelandene. Norge var det landet som ga mest tsunamihjelp per hode, omkring 380 kroner, iflg. Reuter. For første gang i historien forvaltet de private organisasjonene mer bistandsmidler enn den «offentlige hjelpen» og FN-systemet til sammen.

DEN UMIDDELBARE nødhjelpsinnsatsen i Sri Lanka er allment oppfattet som vellykket. Det gjelder også den norske. Gjennom bl.a. World Disasters Report og Sri Lankas riksrevisjon, ble det imidlertid reist spørsmål ved bærekraften i den permanente gjenreisningsinnsatsen.Myndighetene iverksatte umiddelbart et byggeforbud langs kysten på hhv.100 og 200 meter. Det omfattet 50.000 ødelagte hus og rammet over 200 000 mennesker. Disse hadde myndighetene bestemt skulle flytte til «nye landsbyer» lenger inn i landet. Problemet var at tilgjengelige, statlig eid tomtegrunn normalt lå flere kilometer inn i landet, ofte uten opparbeidet veiforbindelse og normalt uten vann og elektrisitet. Det var klart for de aller fleste at dette representerte et problem, endatil et menneskerettsproblem. Denne dekonstruksjonen av kysten ble etter hvert et så påtrengende problem at statsministeren i sin presidentvalgkamp reduserte bredden av forbudssonen til omkring det halve. Vi vet ennå ikke hva konsekvensene av dette vil bli. I sør hadde mange i 100-meterssonen allerede fått hus.Det internasjonale hjelpeapparatet ble derfor tidlig satt under et voldsomt press, et tredobbelt press. De var presset av alle sine private givere til å «bringe hjelpen fram». De ble presset og dirigert av myndighetene som på Sri Lanka er gjennompolitisert, til å følge deres oppslag. Dertil kjente de daglig trykket fra de forkomne tsunamiofrene som ville ha hus - nå.

DETTE PRESSET var det ikke alle organisasjonene som klarte å håndtere. Mange var nye på Sri Lanka og uten forutsetning for å forstå de politiske eller kulturelle realitetene. Og nesten ingen hadde erfaring fra tilsvarende samfunnsombygging. Det er først og framst på grunnlag av disse to dimensjonene, mangel på «kontekstuell kunnskap» og/eller mangel på bolig- planleggererfaring, at organisasjonene ga etter for politisk press og tegnet regelrette utbyggingsavtaler om bygging av tusenvis av hus i et hundretall relokaliserings-landsbyer. Internasjonalt har man fra tidligere katastrofer talløse - nå ubebodde - gjenreisningslandsbyer. Det skyldes i hovedsakelig at folk verken har funnet mening i å bo der, eller funnet rimelige muligheter til å livnære seg der. Sporene burde skremme. Det gjorde de ikke. Var det fordi så få visste av dem?

DET ER «disse få» som forsto hva som var på spill som gjør at vi ikke kategorisk kan si at de private hjelpeorganisasjonene opptrådte tankeløst. Men altfor mange gjorde det. Av hensyn til menneskene som ble rammet må det være lov til å si nettopp det, selv om det til og med skulle ramme enkelte norske organisasjoner. God bistandspraksis tilsier at man skal arbeide i tospann med myndighetene. Men myndighetene i Colombo står ikke alene i en konflikt med tamilene, landet har nesten hele det første tsunamiåret vært preget av en demokratisk konflikt mellom to presidentkandidater, der den ene var landets statsminister som attpåtil kom fra et av de rammede områdene. Det førte til et voldsomt press på de utenlandske organisasjonene om å investere i sør. Det har resultert i at det i den tidligere statsministerens valgkrets bygges - stort sett finansiert av internasjonale organisasjoner - fem ganger så mange hus som det som ble ødelagt av flodbølgen. Resultatet av disse husgavene viste seg tydelig på valgdagen i november: Statsministeren ble valgt til president. Innsatsen i nord og øst tegner til å bli bedre. Østerrikes Røde Kors, for eks., gjennomfører et nytt ,grasrotplanlagt, boligområde nær Trinkomalee tuftet på hva vi kunne kalle beboernes sosiale investeringsvilje. Det gir gode sjanser for en bærekraftig fremtid. Den norske organisasjonen FORUT har tilsvarende byggeprosjekter i nord og øst hvor slike planleggingsrutiner nå legges til grunn. Det fins også andre eksempler fra andre organisasjoner.

DET ER DERFOR ikke nok for organisasjonene å ha et godt hjerte og god logistikkerfaring. Skal man ta på seg gjenreisningsoppgaver av det omfang som tsunamien forårsaket, må det settes inn tilsvarende kompetanse. Tenk hva vi ville ha gjort i Norge om flodbølgen hadde ødelagt Vestlandskysten. Vi hadde brukt Røde Kors til nødhjelp, men ikke til å forestå gjenoppbyggingen. Til det har en nødhjelpsorganisasjon verken erfaring eller den fagkunnskap som slike oppgaver fordrer.Det er selvsagt at en verdig gjenreisningsinnsats i utenlandske katastrofeområder må gå gjennom organisasjoner som kjenner lokalsamfunnenes virkemåte og dynamikk. Men den er like avhengig av profesjonelle planleggere som forstår dynamikken i de tiltakene som gjenoppbygging og langsiktig gjenreisning fordrer. Slik forståelse er det nesten ingen hjelpeorganisasjoner som rår over. Det er min ringe påstand at dersom vi skal yte en gjenreisningsinnsats som bygger på respekt for de tap og de lidelser mennesker i katastrofeområder har vært utsatt for, må organisasjonene i langt større grad profesjonaliseres slik at deres kompetanse reflekterer de stedlige utfordringene. Det er ikke nok bare å garantere at «hjelpen kommer fram». En slik profesjonalisering er et ansvar organisasjonene deler med utenriksmyndighetene i Norge. For øyeblikket er som kjent det omtrent samme sak.