Betagende duokunst

Vakkert, meditativt og sømløst samspilt.

Dave Holland Sextet Mettet og hardtswingende fra «ny» sekstett.

Joe Lovano Lekkert i det store orkesterformatet.

CD: En stemning av tidsopphevende ro fyller Trygve Seim og Frode Haltlis album «Yeraz» allerede fra Seims innledende, arabiskklingende tenorfraser. Følelsen av instrumental meditasjon forsterkes når Haltlis akkordiontoner trer inn i lydbildet, av og til i form av spinkle ensomflygere høyt oppe i diskanten, andre ganger i polyfont bassbrus, men den videre musikken på «Yeraz» lider likevel aldri under mangel på temperament. Innenfor en grunnleggende stillferdig ramme er det intense, men ustressende samspillet mellom Seim og Haltli dynamisk på alle plan, både i kjent stoff som Per Oddvar Johansen «MmBall», Seims «Airamero» og «Bhavana»; «halvkjent» som arrangementet av Bob Marleys «Redemption Song» og Seims viltre Tom Waitz-parafrase «Waits for Waltz» og lite kjent, som melodier kreditert mystikeren G.I. Gurdjieff samt den armenske folketonen som har gitt tittel til albumet.

SEIM (tenor- og sopransaksofoner) og Haltli har samarbeidet i flere konstellasjoner, men «Yeraz» er deres første duoalbum. Kommunikasjonen dem imellom virker fullkommen, Haltlis harmoniske og klanglige omgivelser for Seims følsomme melodiføringer er eventyrlig kreativt finstemte, både som kontrasterende og dialogskapende element, og måten de to beveger seg mellom de ulike rollene i samspillet på, er formidabel. Et album, som i all sin lavmælte musikalske skjønnhet lodder dypt, ja, dypere enn de fleste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOE ER NYTT, noe er kjent fra tidligere plater, men nyarrangert på Dave Holland Sextets «Pass It On». Her stiller kontrabassveteran Holland med trompeter Alex Sipiagin og altsaksofonist Antonio Hart fra storbandet sitt og trombonist Robin Eubanks fra kvintetten, mens den garvede pianisten Mulgrew Miller og den fremadstormende trommeslageren Eric Harland er nyere navn i «Dave Holland-sfæren». Sammen leverer de – i likhet med Hollands andre band – et knippe potente tolkninger av Holland-komposisjoner samt én signert Eubanks, og om denne moderne, hardtswingende modalmusikken ikke akkurat er publikumsfriersk «easy listening-jazz», opererer den trygt innenfor gjengs tonalitet og rytmikk. Det er imidlertid snakk om mye, intens og tettvevd musisering der spesielt Hart, Sipiagin og Miller får rik anledning til å vise solistmuskler, og bandet som helhet låter så godt øvd at det tidvis «tar av» i kollektiv flukt over taktstrekene.

SAKSOFONISTEN Joe Lovano er mest kjent fra sine egne amerikanske grupper, men er også en flittig gjest med større ensembler. På konsertopptaket «Symphonica» spiller han sine egne låter pluss Mingus’ «Duke Ellington’s Sound of Love» sammen med Westdeutscher Rundfunks storband og radiosymfoniorkester i Köln, og lar seg inspirere til store høyder på så vel tenor som sopran. De to tyske orkestrene ivaretar Michael Abenes arrangementer med kompetanse i alle instrumentgrupper og varm orkesterglød, og storbandsolistene skjemmer på ingen måte ut verken seg selv eller sin berømte amerikanske gjest. En ganske lekker innspilling, hvis det først skal være orkestral jazz i det helt store (og dyre) formatet.