Betagende forelsket

Vakkert og oppriktig om kjærligheten som aldri rustet.

«Uskyld» er virkelig en kjærlighetsfilm - en hyllest til hele livsløpet.

Og til mulighetene som ligger der helt til alt virkelig er slutt.

Paul Cox er ikke ute med larmende pauker og basuner, men med to stillfarne eldre som finner hverandre igjen eller 50 år. Andres og Clair var ungdomskjærster. Gnisten mellom dem er like levende, når de nølend etreffer etter et par mannsaldre - han en enkemann, hun normalt og lidenskapsløst gift. Inni seg er de fortsatt unge, sanselige og livsbejaende.

Om ordet betagende noen gang skal brukes, bør det brukes om denne vakre skildringen av to mennesker som oppdager at livet og døden nærmest kan gå side om side, fortalt så enkelt som historien og dens innhold krever det. Ettersom folk i pensjonsladeren ikke har tid til snikksnakk og har sluttet med å so "wow", får vi en dialog som står til modne mennesker med tanker som burde angå noen hver.

Forholdet vekker forståelig forvirring og sjalusi hos Claires ektemann, også dette omsorgsfullt ivaretatt i et helhetlig bilde av et lite univers som forrykkes av forelskelsen. «Uskyld» er helt uten lettvint publikumsfrieri, helt ærlig og absolutt hjertestyrkende.

EVIG UNGE:</B> Andreas (Charles Tingwell) og Claire (Julia Blake) gjenoppdager hverandre og forelskelsen i moden alder.