Betalte en million for sine gamle møbler

Kunstneren lånte fire bord og tre skap fra kontorene på Samtidsmuseet, snudde dem på hodet og monterte speil på dem. Etterpå kjøpte museet kunstverket for nær en million kroner.

Nå lager kunsthistoriker Tommy Sørbø standupshow rundt historien.

- Det er et stort komisk potensial i kunstens verden, melder kunsthistorikeren, som tidligere har skrevet en rekke dramatiske tekster for andre.

Nå vil han gå på scenen selv - med det han kaller «et intellektuelt standupshow» om hva som gjør at enkelte gjenstander plutselig kan defineres som kunst .

I løpet av våren regner han med å gå til scenen med monologen som han håper vil skape en bred debatt.

- For enkelte innenfor dagens kunstliv fortoner spørsmålet «Hva er kunst?» seg som uinteressant, ja det oppfattes nærmest som drosjesjåførpreik, sier Sørbø. Han forstår ikke hvorfor så mange fagfolk vegrer seg for å diskutere dette, og mener historien om møblene er et godt, pedagogisk utgangspunkt for debatten.

Fikk møblene

Historien skriver seg fra høsten 1991, da den italienske kunstneren Michelangelo Pistoletto stilte ut ved Samtidsmuseet i Oslo. Han ble vist rundt i lokalene, og falt fullstendig for noen gamle møbler på de ansattes kontorer. Han fikk låne tre store skap og fire bord, som han tok med ut i utstillingslokalene. Der snudde han bordene på hodet og monterte speil under dem. Skapene ble satt med åpne dører inntil veggen, og fikk påmontert speil inne i dørene.

Installasjonen fikk navnet «Image and body», og da utstillingen var over, ble beslutningen fattet: Museet kjøpte kunstverket for nær en million kroner .

- De fikk en grundig monteringsanvisning, som for eksempel viser at det skal være nøyaktig 4,77 meter mellom det ene bordet og veggen, forteller Sørbø. Han betegner kunstverket som banalt, og mener det er på tide med en diskusjon om hvordan statlige innkjøpspenger brukes.

Intetsigende

- Disse opp-ned-møblene gir ikke mer mening andre, hverdagslige gjenstander straks de tas med utenfor museets vegger. Men selv om det virker aldri så lettvint, banalt og intetsigende, stoler man heller blindt på at det er stor kunst. Fordi en kunstner av Pistolettos kaliber simpelthen ikke kan ta feil, det er ikke gitt noen å stille spørsmål ved hans definisjonsmakt, sier Sørbø.

Han forsikrer at han ikke vil legge ut på noe korstog mot modernismen.

- Jeg vil bare finne ut hva som skjer når kunstnere spyr, driter og skjærer seg til blods - og så kaller resultatet for kunst.

Dritt på boks

Det mangler ikke på materiale til monologen ifølge Sørbø.

- I Danmark puttet en kunstner ekskrementer opp i en hermetikkboks og tettet igjen, for så å kalle det kunst. Etter hvert begynte dette å gjære, slik at boksen eksploderte. De utstillingsansvarlige vurderte da hvordan de kunne reparere kunstverket: Kunne de legge noe av sin egen bæsj i boksen og tette igjen på nytt, eller måtte innholdet stamme fra kunstneren for å være kunst?

- Mener du at museene lar seg bondefange av kunstnerne?

- I historien om møblene er det kunstneren selv som er fanget, slik jeg ser det. Dette er et problem både for kunstnerne, formidlerne og konsumentene. Alle er fanget i dette spillet, der hva som er kunst, er blitt et totalt subjektivt spørsmål.

  • Dagbladet forsøkte i går kveld å innhente kommentarer fra direktør Per Bjarne Boym ved Samtidsmuseet, uten å lykkes. Til Dagsrevyen i går sa Boym at han ikke har forståelse for dem som kritiserer innkjøpet, og at materialenes opphav i denne sammenheng er uviktig. Han omtalte «Image and body» som et lekent og metaforisk verk.