Betimelig opprop om Tullinløkka

TULLINLØKKA: Som arkitekt og arkitekturskribent ble jeg straks begeistret for innlegget «Opprop om Tullinløkka» (Dagbladet 4. juni), signert en gruppe universitetsansatte i Oslo. Ideen om å «omgjøre Tullinløkka til en representativ universitetshage der alle skal kunne søke inspirasjon og kunnskap», er et strålende byplankonsept i kjølvannet av den brå politiske beslutningen om å flytte Nasjonalmuseet til Vestbanetomten.

Likeledes har jeg stor sans for tanken om å «se anvendelsen av de to monumentale bygningene som omkranser Tullinløkka i sammenheng med styrkingen av Universitet i Sentrum», altså Nasjonalgalleriet og Kulturhistorisk museum. Plutselig gikk den vanskelige byplanmessige kabalen opp, og dette enkle grep vil straks vitalisere strøket og gjøre det til «en kunnskapens oase i sentrum av hovedstaden», i tillegg til å gi det sentralt beliggende men trangbodde universitetet en etterlengtet utvidelse av sitt akademiske alburom.

Ironisk nok hadde Aftenpostens kulturredaktør Per Anders Madsen en bekymret artikkel i Aften samme dag, «Flukten fra Tullinløkka», der han spurte: «Hvordan fylle tomrommet etter at Nasjonalmuseet har dratt til Vestbanen?» Madsen konstaterte at direktøren for Kulturhistorisk museum ønsker seg til Bispevika, slik planen er, fordi gamle gjenstander og gamle bygg ikke går sammen. «Derfor vil han bort fra Tullinløkka, og derfor vil ingen andre dit heller.»

Joda, Universitetet i Oslo vil dit, og dermed forvandles «tomrommet» til en levende plass med tilhørende bebyggelse. Slik kan byplankunsten fungere på sitt beste, kanskje uten at det politiske beslutningsapparatet egentlig forutså genialiteten i sine vedtak. Flaks, vil noen karakterisere det som. Javel. Gudene skal vite at Oslo i disse hasardiøse utbyggingstider trenger et lykkelig sammentreff som dette.