Betrodde seg om sin kjærlighet til menn

i 1967 møttes Alf Prøysen, Elisabeth Granneman og Karen-Christine Friele til en samtale i Oslo. I flere timer fortalte Prøysen åpent om sin kjærlighet til menn og sitt splittede liv.Debatten om Alf Prøysens legning

FOR TO DAGER

siden satt vi i Dagbladets redaksjon og vurderte om tida kunne være inne for å avrunde ordskiftet om Alf Prøysens liv og forfatterskap. I dag, 23. juli, er det 90 år siden Prøysen ble født.

Det begynte med at Ove Røsbak skrev sin artikkel «En annerledes Alf Prøysen» i Dagbladet 10. juli. Det er en sak som har interessert mange mennesker, og ordskiftet har kommet til å handle om en rekke temaer: skam og undertrykkelse, legning og seksualitet, etikk og journalistikk, litteratur og liv.

SÅ RINGER TELEFONEN.

Det er Karen-Christine Friele, Norges fremste forkjemper for de homofile, lesbiske og bifiles situasjon siden 1960-åra.

Hun har fulgt ordskiftet i to uker. Hun vil ikke skrive noe selv, hun vil ikke bli intervjuet, men har noe hun likevel vil si. Hun har merket seg de sterke negative reaksjonene, ikke minst fra venner og samarbeidspartnere av Alf Prøysen. Hun har merket seg uttalelsene fra Ole Paus, Alf Cranner, Anne-Cath. Vestly, Nora Brockstedt og Erik Bye. Bye møtte hun sist i 2000, da hun selv ble slått til Ridder av St. Olavs orden. Det var svært hyggelig.

Men det er ikke tida for de blanke fasadene i dag. Flere av Prøysens venner, som i en rekke sosiale sammenhenger har snakket ivrig om Prøysens bifili eller homofili, benekter denne siden ved ham når noen drister seg til å flytte den over i et større rom, 34 år etter at han døde i 1970. I beste fall sier de at det ikke er noen sak.

FOR ALF PRØYSEN

var det en sak, sier Friele i telefonen. I nærmere 40 år har hun tiet stille om det, i lojalitet til sin selvpålagte taushetsplikt som tidligere leder i Det Norske Forbundet av 1948. Hun vil snakke nå, for hun har hatt et helt spesielt møte med Alf Prøysen mot slutten av hans liv.

Da sa han en ting som gjør at hun i dag har hans egen tillatelse til å fortelle. I bokhylla si har hun flere av Prøysens bøker med personlig dedikasjon fra ham. Han har undertegnet dem med psevdonym.

Det begynte med en overraskende telefonoppringning fra Elisabeth Granneman en septemberdag i 1967. Granneman satt på et hotellrom i København. Ved siden av henne satt en fortvilet Alf Prøysen. I en flere timer lang samtale hadde han fortalt henne om sin kjærlighet til menn. Kan vi få møte deg straks vi er tilbake i Oslo? spurte hun.

Noen dager etterpå hilste Karen-Christine Friele for første gang på Granneman og Prøysen. De møttes på kafeen i den gamle Vestbanestasjonen ved Rådhusplassen i Oslo. Friele hadde på denne tida så vidt begynt arbeidet som aktivist, men var ikke et kjent ansikt; derfor kunne de møtes på et offentlig sted.

PRØYSEN VAR ULYKKELIG

og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene bare for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt. For den slags relasjoner mellom menn var kriminalisert, og han var en gift mann. Han uttrykte den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv.

Men hans eget følelsesliv var dypt splittet. Han følte seg så feig fordi han ikke torde å leve åpent og å arbeide for denne minoritetssaken, fortalte han Karen-Christine Friele, med Elisabeth Granneman som lyttende deltaker ved kafébordet.

Friele svarte ved å påpeke hvor forskjellig bakgrunn hun og han hadde, når det gjaldt sosialt miljø, familie, personlighet og alder. Ikke ta en større bit av eplet enn du klarer å svelge. Ikke la livet ditt gå til helvete fordi du føler at du må arbeide for en «sak». Du har så mye i ditt liv å ta vare på, argumenterte Friele. La oss som er yngre gjøre den innsatsen, rådet hun.

DET VAR YTTERST

vanskelig for Alf Prøysen å skulle forsone seg med den anbefalingen, kom det fram. Han hadde ikke det motet som han sa at han gjerne skulle ha hatt. Til ikke å være «gratispassasjer» i arbeidet for frigjøring og la de andre betale prisen og ta støyten offentlig. Mens han selv fortsatte å leve sitt splittede og doble liv - midt i de privilegier familielivet og kunstnerrollen ga ham, sa han. -  Jeg får ikke være den jeg er, sier nei til meg selv, forklarte Alf Prøysen.

Møtet denne septemberdagen varte i tre lange og intense timer.

Ved slutten av samtalen grep Alf Prøysen tak i hendene til Karen-Christine Friele, bøyde seg fram over bordet, og sa:

-  HVOR MANGE ÅR

skal det ta før kjærlighet mellom menn blir akseptert? Jeg håper dere klarer å gjøre noe. Når den tid kommer, og jeg er borte, og jeg ikke har gjort det jeg skulle ha gjort, og du har gjort det du kan gjøre, så håper jeg at ingen kommer og tramper på grava mi. Hvis det skjer, så fortell om meg. Da er tida inne.

DIKTERENS HÅP: - Hvor mange år skal det ta før kjærlighet mellom menn blir akseptert? Jeg håper dere klarer å gjøre noe, sa Alf Prøysen i en lang samtale med Karen-Christine Friele i september 1967. Bildet er tatt i 1964.
<!--BTEK0--> MØTTE PRØYSEN: Karen-Christine Friele (f. 1935) var leder i Det Norske Forbundet av 1948 fra 1967 til 1971. Fra 1971 til 1989 var hun generalsekretær.