Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Betuttet i byenes by

Tristessen i «Min leilighet i Paris» er litt for troverdig.

FILM: Hva i et liv, i bouillabaissen av seire og nederlag, er interessant for andre å høre om? Hva er det som er kimen til en rørende og relevant historie, hva føles som selvsentrert pirk i gamle sår?

Hva det enn er: Det meste av det de bleke, bitre personene i «Min leilighet i Paris» sukker frem synes å høre hjemme på et lukket terapirom snarere enn et kinolerret.

Sår og høster
«Min leilighet i Paris» er Israel Horovitz' regidebut, basert på hans eget drama fra 1996. På den tiden hadde Horovitz overlevd 57 år og tre bryllup. Akkurat det samme gjelder Mathias (Kevin Kline). Mathias har ikke hatt medgang i ekteskap, vennskap eller karriere. Nå er han i Paris for å innkassere den eneste arven fra sin forhatte far: En enorm leilighet i plommen av byen. Men der bor det noen fra før: En gammel dame (Maggie Smith) og hennes datter (Kristin Scott Thomas), med en erkefransk viager-kontrakt som gjør at leiligheten ikke kan selges før den gamle dør. Båndet mellom Mathias? far og leieboeren viser seg å ha vært mer tettvevd enn antatt, og før to timer har gått har alle blitt behørig elsket bort fra sin bristende barndom.

Horovitz har skrevet over sytti skuespill, og har den erfarne sceneforfatterens sans for å så og høste små spor og bygge opp mot oppgjøret med seg selv og verden. Sakte kommer det frem, dét som har skapt den yngre generasjonens tvil på om de er mulige å bli glad i.

For overbevisende
Så er det vel også tenkelig at produktiviteten har gått ut over kompleksiteten, og at noen av stykkene, for eksempel «Min leilighet i Paris», burde hatt blikket rettet mot andre steder i tillegg til sin egen emosjonelle navle. Humoren er der, men føles matt. Paris er vakker, men overskyet.

De tre skuespillerne er naturalistiske og troverdige, kanskje i meste laget. For det er grenser for spennende det er å se ytterst overbevisende, pinefullt langvarig sutring. Å leve med distanserte foreldre kan skape arr i enhver en liten Knausgård i magen. Men Mathias? og Chloes skuffelser og potensielle forløsninger oppleves sjelden som noe som angår andre enn dem selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media