Beundring uten tyngde

Historien om Ra-ekspedisjonene på slutten av 1960-tallet har i Familievennen Forlags utforming blitt et praktverk, en folkelig coffeetable book med enkel tekst og flotte bilder. En gammel historie i ny innpakning.

Vi får følge Heyerdahl fra han unnfanger ideen om å prøve ut papyrusbåtens sjødyktighet og rekkevidde, og til han kommer i mål i Mellom-Amerika. Men Heyerdahl ville mer enn dette, han ville også teste ut «flerkulturelt samarbeid» i den kalde krigens tid, og dokumentere forurensningen av verdenshavene. Intet mindre. Så heter også boka «Thor Heyerdahl og papirbåten som forandret verden».

Helt

Arne Hjeltnes er den fortellende beundreren som følger ekspedisjonene tett og nært, både før, under og etter. Innledningsvis forsøker han å skille mellom eventyreren, oppdageren og vitenskapsmannen Thor Heyerdahl. Dette faller raskt sammen. Verken det vitenskapelige prosjektet eller kritikken av dette, får noen annen funksjon enn å underbygge heltemyten om Heyerdahl. En vitenskapsmann som møter motstand er, jo en desto større helt. Derfra går reisen raskt. Med helten i spissen drar karene på tur, en riktig kosetur.

Litt skummelt innimellom, litt krangling og noen haier, men ellers var det en fin tur, skjønner leseren. Godt humør og god mat. Dessverre havarerte RaI, men da tok Thor og karene bare en tur til.

Hvor stort?

I koselighetens lune takt får vi følge eventyrhelten helt fram til kongens slott, FN - der rapporten om forurensingen «forandrer verden». Fint det, men hvorvidt «papirbåtene» virkelig forandret verden, er ikke noe Hjeltnes egentlig tar så alvorlig. Han tillater seg litt forsiktig ironi. Den uhøytidelige tonen, den lille distansen, ufarliggjør Heyerdahls prosjekt ytterligere. Det er som et eventyr for barn, ingenting er egentlig farlig, komplekst eller konfliktfylt, og vi vet at vi får en lykkelig slutt. Dette er svært «hjeltnesk», slik vi kjenner ham fra reklame, bøker og TV. Og i denne sjangeren, store menn på tur, kan man jo faktisk berømme Hjeltnes for å dempe det pompøse alvoret som gjerne er sjangerens fremste karakteristikum. Men det tar til tider av, som når boka (særlig i billedtekstene) har kvikke nåtidsreferanser til Grand Prix og Peppes Pizza. Og når Hjeltnes omtaler ekspedisjonens møte med oljesølet: «Det som skulle bli en lystig seilas i en gammel sivbåt, blir altfor ofte en trist reise i et forsøplet verdenshav, som så altfor tydelig minner karene om hvilken tid de lever i. Det er ergerlig.» Slik drukner det mulige alvorlige budskapet, mens teksten flyter videre, på sjarmen. Og veien til de tusen hjem blir kort.

<B>UHØYTIDELIG:</B> Hjeltnes tillater seg litt forsiktig ironi, og demper det pompøse alvoret i denne boka om Heyerdahls Ra-ekspedisjon.