||| NESTEN UANSETT hvordan man prøver å angripe Michael Jacksons uforlignelige karriere, er det ett ord som griper selve følelsen best: sørgelig.

Sørgelig fordi han bryter sammen og dør akkurat idet han gjør et tilsynelatende helhjertet forsøk på å reise seg opp igjen. At han aldri rakk å komme seg opp før dommeren hadde talt til ti, gjør på mange måter en av popkulturens største rise-and-fall-tragedier fullendt.

Den bebudede konsertserien i London, med potensiell verdensomspennende oppfølging, var riktignok initiert av et akutt likviditetsproblem. Men det var også dimensjonert som alle popcomebacks mor. Jackos enestående sjanse til å revansjere egne dumheter. En enestående sjanse til å moonwalke seg ut av de ikke ubetydelige skyggene han selv har kastet over sin eventyrlige karriere. En enestående sjanse til både å bli gjenforent med sitt publikum og sementere sin egen eviggylne katalog en gang for alle.

AT EN SLIK POTENSIELL happy ending må strykes fra manus, er i seg selv sørgelig for artisten Jackson, som langt på vei ble et offer for seg selv og sin egen grenseløse eksentrisme og totale virkelighetsfjernhet.