VÅPEN. Bevæpnet politi, et helt vanlig syn fremover?  Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
VÅPEN. Bevæpnet politi, et helt vanlig syn fremover? Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Bevæpning: Opposisjonen kan, men gjør ikke noe

Opposisjonens skepsis til forlenget politibevæpning fremstår stadig mer tannløs.

Meninger

Sent torsdag kveld kunngjorde Justisdepartementet at de samtykker til politiets ønske om fortsatt midlertidig bevæpning i ytterligere åtte uker. Noen overraskelse var det knapt (noen medier gadd knapt å melde det som en nyhet). Både tilhengere og motstandere av midlertidig bevæpning har sagt lenge at det ikke er noen ting som tyder på at begrunnelsen (det generelle trusselbildet mot Norge og norsk politi) skulle forandre seg til det bedre på kort sikt.

Og selv om flere opposisjonspartier tidligere har stilt seg kritiske og bekymrede til den stadig forlengede bevæpningen, var det kun SV som en gang hadde noe å si om siste forlengning - Audun Lysbakken «syns det er på høy tid» at justisministeren redegjør for Stortinget så man kan få en opplyst debatt, mens hans nestleder Bård Vegar Solhjell «krevde» det samme i Dagsavisen allerede noen timer før den siste nyheten kom.

Det burde egentlig være enkelt - helt uavhengig av hvilken side man står på i debatten - å være enige om at hvis justismyndighetene skal innføre såkalt «midlertidig bevæpning» ut fra en situasjon som fremstår som alt annet enn midlertidig (det generelle terrortrusselbildet), så må de også ta konsekvensen av dette og foreta en utredning og debatt om avgjørelsen som står i forhold til tiltakets semi-permanente karakter. Da bør dette debatteres i Stortinget, på grunnlag av en formell redegjørelse fra regjeringen om deres begrunnelse for å innføre et tiltak som etter alt å dømme kommer til å ha et tidsperspektiv på år og ikke uker/måneder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan hende at situasjonen tilsier at en slik langvarig midlertidig bevæpning er et nødvendig og riktig tiltak (samtidig som man unngår å gå så langt som full permanent bevæpning). Men da bør dette drøftes og begrunnes på en bedre måte enn det som er gjort foreløpig, og demokratisk forankres i en aktiv avgjørelse fra Stortingets side - ikke bare et stilltiende samtykke til departementets ad hoc-beslutninger.

Og da begynner det å bli stadig mer uforståelig at de opposisjonspolitikerne som regelmessig fremfører sin «bekymring» over mangel på en skikkelig debatt, samtidig unnlater å ta i bruk de formelle midlene som de faktisk har for å kreve en slik Stortingsdebatt.

Vi vanlige dødelige har liten mulighet til å sette dagsorden for debatten, og selv media er til en viss grad prisgitt redaksjonens øvrige prioriteringer og regjeringens vilje til å møte opp til debatt. Men de 169 stortingsrepresentantene har en eksklusiv rett til å kreve en stortingsdebatt om temaet gjennom f.eks. å fremme en interpellasjon  - og selv om statsråden fortsatt ikke er formelt forpliktet til å komme til Stortinget og ta debatten, så gir det en enormt mye høyere terskel for å unnvike debatten. Eller - hvis man samlet et komiteflertall bak seg - kunne man benytte seg av det flunkende nye tiltaket initiativdebatt.

Men isteden velger en samlet opposisjon (også de som stadig klager over fraværet av debatt) å ikke benytte seg av et eneste ett av de maktmidlene som de faktisk besitter for å tvinge frem en redegjørelse/debatt (eller i ytterste konsekvensens tvinge mindretallsregjeringen til å snu i spørsmålet og avslutte bevæpningen). Sistnevnte er det neppe flertall for, og kanskje heller ikke for de formene for mildere krav som forutsetter et stortingsflertall (selv om det kunne vært interessant å få alle partiene til å ta konkret og entydig standpunkt til spørsmålet, og trolig svært pinlig for de partiene som evt. valgte å blokkere for en redegjørelse om spørsmålet). Men den primære klagesangen fra opposisjonen  har vært at bevæpningen forlenges i det uendelige uten at Stortinget en gang mottar noen redegjørelse og debatterer spørsmålet - en debatt som også et mindretall kunne ta initiativ til.

Ville en slik Stortingsdebatt gi noen endring i den faktiske politikken, eller en gang klare å løfte spørsmålet på den offentlige dagsorden? Det aner vi ikke før man har prøvd (skjønt tiggeforbud-saken er jo ett eksempel på hvor lynraskt en offentlig debatt kan føre til politiske snuoperasjoner). Men uansett utfall, så ville konklusjonen i alle tilfelle få en langt tydeligere demokratisk forankring.

Og selv om jeg fortsatt mener det er høyst kritikkverdig av regjeringen å ikke selv ta initiativ til en slik redegjørelse, så har jeg nå kommet til det punktet hvor jeg blir mer frustrert over opposisjonspolitikere som idelig snakker om hvor påtrengende viktig det er med en slik redegjørelse - men kun gjør det i media, og nekter å faktisk gjøre noen konkrete, formelle skritt for å oppnå det.

Sist gang opposisjonen en gang tok seg bryet med å stille et spørsmål til regjeringen om temaet var 19.desember i fjor, da SVs Solhjell spurte justisministeren om han hadde tenkt å redegjøre for Stortinget, og statsråden svarte (lett parafrasert) «Nei, kanskje senere en gang».

Forut for dette finner jeg tre - 3 - skriftlige spørsmål om temaet (hvorav to handler om den praktiske gjennomføringen av bevæpningen, og det siste kun om å få vite hva slags fagpersoner som anbefalte det til å begynne med) - i tillegg til Solhjells spørretimespørsmål 26.11. der statsråden stort sett bare gjentok at dette var en tidsbegrenset bevæpning som var en nødvendig konsekvens av faglige vurderinger.

Disse 17 minuttene i spørretimen er altså (med et visst forbehold om at jeg har oversett noe) den eneste gangen Stortinget har debattert denne bevæpningen (i hvert fall i plenum) - og i 2015 har det ikke blitt stilt ett eneste spørsmål om temaet. Selv når justiskomiteens leder Hadia Tajik kommer med konkret, offentlig løfte om å bare stille ett snevert og avgrenset spørsmål om saken, så koker det bort i kålen og blir søkk borte uten noen forklaring.

Hvis opposisjonspolitikerne virkelig er så bekymret over denne utglidningen og mangelen på skikkelig grunnlag og debatt som de har gitt uttrykk for, så er det nå «på høy tid» også at de omsetter sitt standpunkt i et eller annet håndfast tiltak - især når de formelle midlene er fullt tilgjengelige for dem.

Såpass bør faktisk vi velgere ha rett til å forvente av våre folkevalgte - at de bruker det mandatet vi har gitt dem til å ta formelle initiativ i nasjonalforsamlingen om betydningsfulle spørsmål, og ikke bare utfolder seg gjennom resultatløs skyggeboksing i media.

En eldre versjon av dette innlegget er publisert på forfatterens egen blogg.
.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook