Høyrepolitiker Tina Bru vil skrote kontantstøtten. Foto: NTB Scanpix
Høyrepolitiker Tina Bru vil skrote kontantstøtten. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bevar barnetrygden

Høyres likestillingsutvalgs forslag vil øke barnefattigdommen og øke overføringene til middelklassen.

Kommentar

Høyres likestillingsutvalg har kommet med flere forslag til en ny politikk overfor barnefamilier.

Flere av forslagene er gode, som å endre skatteklasse 2, fase ut kontantstøtten, gi gratis barnehageplass til studenter og sikre
barnehageplass til alle ettåringer.

Med disse forslagene tar Høyre et betydelig steg vekk fra den verdikonservative linja, hvor hensynet til kjernefamilien og kvalitetstid med barna står sterkt, og over til et klassisk sosialdemokratisk likestillingsarbeid, forankret i arbeidslinja; ideen om at velferdsordningene skal innrettes på en slik måte at de dytter flest mulig ut i arbeidslivet.

For å finansiere flere av forslagene vil utvalget kvitte seg med kontantstøtten og barnetrygden. Det er gode grunner til å kutte ut kontantstøtten, som beviselig holder kvinner i hjemmet.

Men forslaget om å fjerne barnetrygden er lite gjennomtenkt og vil trolig virke kontraproduktivt.

Det er nemlig noen ting som med gode grunner er uholdbare i et moderne velferdssamfunn. Å tillate at barn vokser opp i fattigdom kommer høyt opp på lista. Det er imidlertid en forutsigbar konsekvens av utvalgets forslag.

Det kan vi se av tidligere erfaringer. I reell verdi er barnetrygden blitt redusert fra 17 460 kroner i året i 1996 til 11 640 i 2013, siden trygden verken er inflasjonsjustert eller justert i tråd med grunnbeløpet i folketrygden.

Innstrammingene har gjort at flere har blitt fattige. Beregninger det regjeringsnedsatte Fordelingsutvalget foretok i 2009, viste at «antallet personer i lavinntektsgruppen ville vært om lag 45 000 lavere dersom barnetrygden hadde vært justert med G (grunnbeløpet i folketrygden) i perioden».

Du bør ha gode grunner for å kvitte deg med en ordning som beviselig vil øke barnefattigdommen. Så hva er disse grunnene?

Tina Bru, som leder partiets kvinneutvalg, sier forslagene skal redusere administrasjonskostnadene, øke insentivene for å arbeide og hindre trygdeeksport.

Men dette er ikke argumenter som gjelder for barnetrygden. Administrasjonskostnadene ved en ordning som gis automatisk per barn uavhengig av inntekt, koster ikke mye å forvalte. Vurderer vi utvalgets forslag opp mot det de skal erstatte, vil vi ikke spare noe her.

Det er også knyttet minimale problemer med misbruk til barnetrygden, siden det er vanskelig å skryte på seg flere barn enn man har. I den grad vi trenger å begrense det marginale problemet med trygdeeksport, er det å kjøpekraftjustere barnetrygden, et bedre tiltak enn å fjerne den helt.

Barnetrygden er heller ingen fattigdomsfelle, som holder kvinnen til kjøkkenbenken.

Nettopp på grunn av at den gis til alle, uavhengig av inntekt, er den tilnærmet nøytral når det kommer til å gi insentiver til arbeid. Den avkortes ikke når du tjener mer. Da utgjør den heller ingen fattigdomsfelle.

En tilsynelatende rimelig innvending mot barnetrygden er at den vil være en urimelig stor overføring fra dem som ikke har barn, til dem som har barn. Men om vi ser støtten i et lengre perspektiv, kan den forsvares.

For det første er vi alle barn en gang. Barnetrygden bør derfor forstås som en overføring til oss selv. Vi betaler skatt i perioder hvor vi har god råd, for at vi skal få en ekstra støtte i en periode hvor vi ikke har muligheten til å bedre vår egen situasjon, nemlig når vi er helt små.

Det er selvfølgelig bare et tankeeksperiment. En førtiåring betaler ikke inn til egen barndom. Men velferdsstaten fordeler risiko. Vi betaler til andre foreldre i dag fordi noen betalte til våre foreldre da vi var små.

For det andre er barnetrygden en investering i barna.

Det er de tidligste investeringene i barna som er viktigst, noe blant andre den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, James Heckman, har grundig understreket.

Å vokse opp i fattigdom truer barns framtidige muligheter til å leve det livet de ønsker å leve, men også deres evne til å bidra i den produktive økonomien.

En hovedutfordring i tiden som kommer, er å ha nok folk i arbeidsstokken. Investeringene vil derfor betale seg på lang sikt.

Den danske velferdsstatsforskeren Gøsta Esping-Andersen har formulert det på en treffende måte: «Den beste pensjonsreformen starter med spedbarna.»

En annen innvending er at det er bortkastet bruk av knappe fellesskapsressurser å gi barnetrygd til Erna Solberg eller næringslivsleder Petter Stordalen. Det er imidlertid en korttenkt kritikk.

De universelle velferdsordningene som gis til alle, er overraskende nok ofte mer omfordelende enn målrettede ordninger. De svenske velferdsforskerne Joakim Palme og Walter Korpi har døpt det «omfordelingens paradoks».

Når ordninger gis til befolkningen som helhet, vil de få mer støtte, bli mer sjenerøse og holde høyere kvalitet. Paradokset er bekreftet i flere studier.

Det er heller ikke nødvendigvis urimelig å støtte Stoltenberg og Stordalens barn. De med høyere inntekter betaler til dels betydelig mer skatt for hver krone som de får igjen i barnetrygd. Barnetrygden er derfor solidaritet som virker gjennom egeninteressen.

Her er det også verdt å merke seg at utvalgets forslag vil komme dårligere ut enn dagens modell. De foreslår nemlig å erstatte barnetrygden med en endring i skatteklasse 2. I dag får par en skatterabatt hvis én er hjemmeværende. Utvalget vil erstatte denne med en skatterabatt for barnefamilier.

I realiteten betyr dette at Høyre snikinnfører barnetrygden igjen, men forbeholder den til dem som arbeider. De familiene som virkelig trenger støtten, blir dermed straffet, mens de som skatter får barnetrygd gjennom en rabatt på skatten.

Det vil øke ulikhetene og barnefattigdommen, uten at endringene får bukt med de urimelige konsekvensene om å gi støtte til de rikeste.

En fristende quick fix, som med all sannsynlighet vil komme opp i Høyres videre programarbeid, er derfor å heller forbeholde støtten til de som virkelig trenger den.

Fordelen med behovsprøvde og målrettede ordninger er at de på kort sikt treffer dem de er ment å treffe. Men heller ikke dette er spesielt lurt. For da oppretter du i realiteten en fattigdomsfelle.

For om en tenkt person Gunn da ønsker å arbeide og tjene mer, så står hun i fare for å miste støtten. Om man for eksempel forbeholder barnetrygden til dem som tjener under 200 000 kroner, skal Gunn da miste all støtte om hun tjener 201 000? Eller skal hun miste en krone av støtten for hver krone hun tjener over de 200 000?

Gevinsten ved å arbeide blir i alle tilfeller ofte så liten at mange heller blir hjemme enn å få seg mer jobb. Siden arbeid egentlig hadde lønnet seg for dem på sikt, kommer de dårligere ut.

Behovsprøvingen kan dermed undergrave arbeidsviljen til mor og situasjonen til dem det er verst for: barna.

Dette peker mot et mer generelt problem med forslaget. Du vil ikke få politisk flertall for å kutte ut støtten til barnefamiliene.

Alternativet til barnetrygden er derfor i realiteten noen skreddersydde og målrettede ordninger ment å adressere de verste problemene, som det behovsprøvde barnetillegget i uføretrygden, som flere regjeringer har ønsket å fase ut, uten å lykkes.

Et historisk eksempel på dette er at kontantstøtten ble innført i kjølvannet av Arbeiderpartiets iver etter å behovsprøve barnetrygden på 1990-tallet. Debattene som gikk tyder på at dette gjorde at Høyre og KrF kunne forenes om ordningen.

Barnetrygden er lett bytte for korttenkte politikere, som er ute etter friske milliarder å spre utover barnefamiliene i middelklassen.

De bør imidlertid ikke se seg blinde på de kortsiktige virkningene. Velferdsstaten skal stå seg på lang sikt. Da bør vi holde på de universelle ordningene. Paradoksalt nok er det de som er de mest treffsikre.

Kommentaren trekker tungt på kapitlet om arbeidslinja i boka «Tilbake til politikken», skrevet av undertegnede.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at barnetillegget i uføretrygden er endret med et inntektsuavhengig barnetillegg. Dette var et forslag fra regjeringa, men ble ikke gjennomført. Takk til Doremus Schafer for tips.