Bevegende Bergstad

«I en viss forstand er derfor hans verk å betrakte som en torso,» skriver Steinar Gjessing i den nye boka om kunstneren Terje Bergstad. Likevel blir Gjessings grundige og gripende tilrettelegging av Bergstads utstilling i Museet for samtidskunst et møte med en kunstner som framtrer i helfigur.

Gjensynet trekker ikke bare glemselens slør fra en særegen skikkelse, men setter også Bergstad inn i en tydeligere kunsthistorisk sammenheng enn man så på 70-tallet. Hans emosjonelt ladde ekspresjonisme og innlevende engasjement knytter an til hjemlige forgjengere som Munch, Nesch, Ragnar Kraugerud og Oddvar Alstad, mens de yngre kollegene Per Inge Bjørlo og Tore Hansen tar opp tråder fra Bergstads bilder. Slik blir han også et viktig mellomledd gjennom museets eksponering, som dermed korrigerer en kunstnerisk posisjon så overveiende forbundet med isolasjon.

Impuls og tegn

«Avstanden mellom impuls og tegn er kort,» påpeker Gjessing i boka, men poengterer også sansen for sarte nyanseringer. Det ser man både i finstilte moduleringer innenfor gråskalaen, og strekens seismografiske følsomhet når han nærmer seg barns engstelige ansiktstrekk i en serie arbeider på papir.

Streken er derimot et dirrende sterkt virkemiddel når Bergstad skraverer seg fram til sin medfølende diagnose i serien av «Pasienter». Der får han også, med en munchsk maner av ømhet og tegnmessig tydelighet, sagt det meste i tegningen av et sykdomsridd fjes og ei avkreftet hånd mellom to krykker.

Bergstad har som så mange andre norske kunstnere en sterk dragning mot Telemark, men det er mer av de eksistensielle nattsidene hos Vesaas enn nasjonal, solmettet patos på brei pensel i disse både dramatiske og dystre billedsynene. Fra samme rurale miljø har han også omformet ei gammel sag, slik at det primitive verktøyet blir sjeldent visuelt virksomt. I enda sterkere grad gjelder denne billedmessige transformeringen serien av en støpejernsovn, som veksler fra å framtre monumentalt arkitektonisk til å figurere likt et suggestivt totem. Her har Bergstad funnet en arne som fenger fantasien.

Sakrale syner

Det regionale rotfestet er bare én side ved verket, for utstillingen viser også en viden bereist billedkunstner. Mens møtet med Moskva og Venezia utløser farge- og stemningsmettete syner, har inntrykket av New York bare nedfelt seg som prosaiske og bakgårdsgrå gløtt av brickstone-bygninger med sine branntrapper.

Kommunisten Bergstad - som fikk føle den hjemlige mccarthyismen som mobbing i skolegården på 50-tallet - er ellers sterkt fascinert av sakral arkitektur. I enkelte av hans mange variasjoner over Nttre Dame-katedralen framkaller fasaden også forestillingen om fargespillet fra interiørets strålende glassmalerier. Bergstad kan for øvrig vise til fullført læretid i et blyglassverksted før kunstutdanningen.

Utstillingen kulminerer i bildene over den jødiske tragedien i Teresienstadt under siste krig og apartheidregimets massakre i Soweto på 70-tallet. Josef Bors hjerteskjærende vitnemål fra boka «Rekviem i Terezin» affiserer nok ikke en David Irving, men Bergstad bringer budskapet om Verdi mot volden med alt han formår av hudløs identifikasjon. Trykkplata med den døende dirigentens smerteridde kropp under dusjhodene med strømmer av cyanidgass står risset inn i erindringen, og det samme gjelder den grusomhetens geberde som er innskrevet i de liggende likene fra den svarte gettoen. Bergstads talende bruk av papirflak og den ømtålige monteringen blir like bevegende som det Joseph Beuys kunne formidle gjennom de nakne visningene av sine tegninger.

FØLELSES-LADET: Billedkunstneren Terje Bergstad stiller ut i Samtidsmuseet, samtidig som boka om hans kunstnerliv kommer ut.