SEIER FOR TRIER: «Oslo, 31. august» er et byportrett og en generasjonsdiagnose. Den er sterk og var.
SEIER FOR TRIER: «Oslo, 31. august» er et byportrett og en generasjonsdiagnose. Den er sterk og var.Vis mer

Bevegende bysommer

«Oslo, 31. august» er den sterkeste, såreste norske film på lenge.

FILM: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig», sier Thomas (Hans Olav Brenner) om sitt meningsfattige liv som etablert i «Oslo, 31. august». Akkurat den replikken var ikke oversatt bokstavelig i de franske og engelske undertekstene. De små tingene som gikk tapt i oversettelsen hindret likevel ikke Joachim Triers andre spillefilm i å få en varm applaus fra det kresne publikummet i Cannes. Det er ikke rart.

«Oslo, 31. august» er en sterk, var, gripende fortelling, som ser med ufravendt blikk inn i ansiktet på den moderne, urbane ensomheten. Den er et observant og elegisk portrett av en by og en generasjon. Oslo ligger angende og lyttende i bakgrunnen og dels i forgrunnen, i bilder som er mindre insisterende estetiske enn de i Triers «Reprise» (2006), men med en pragmatisk poesi.

Brutte drømmer
Eksnarkomane Anders (Anders Danielsen Lie) er på en landlig avrusningsanstalt. Han drar inn til Oslo for et jobbintervju, og gjennom et døgn driver han forbi venner, bekjente, ekskjærester og tilfeldige forbipasserende, mens han stadig spør seg om dette livet er verd å fortsette å holde fast ved. Svaret er langt fra gitt. På et vis handler «Oslo, 31. august» om de håpefulle unge intellektuelle fra «Reprise» som er blitt noenogtredve og som sitter i leilighetene sine og finteller sine brutte drømmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De er privilegerte unge mennesker som har fått en ettergivende oppvekst av liberale foreldre og blitt gitt en frihet de ikke takler. Tanken på alt de kunne gjort og vært knuger dem ned. Alt er trivielt og mildt utilfredsstillende. For Anders er det noen nivåer verre: Han må forsøke å leve med seg selv som en som har sviktet andre og fortsetter å svikte dem, en som har hatt uendelige muligheter og skuslet dem bort.

Matt humor
Det er noe hamsunsk over filmens skille mellom blussende byimmigranter og mer garvede urbanister som ser på den simulerte nærheten som omgir dem med et dypt desillusjonert blikk. Glimt av matt og mørk humor, alltid godt formulert, bryter gjennom iblant. Det Oslo som skildres i Triers film er et sted der det er vanskelig å finne feste: Mennesker driver forbi hverandre, flyktige erotiske og sosiale forbindelser oppstår og avsluttes. Anders er omgitt av andre og likevel isolert.

Ingenting viser dette bedre enn den fine dialogen mellom ham og kompisen Thomas. De to oppdaterer hverandre på hva som har hendt siden sist. Samtalen er dels øm og trøstende, dels vaktsom og defensiv, og ender i et vemodig utpust. De to prøver å være bestevenner, uten helt å få det til. Igjen leker Trier såvidt formmessig med alternative utganger av en scene, med et sorgtungt drag av hva som kunne vært.

Sjeldne smil
I en film som mer eller mindre er en serie av dialoger demonstrerer også regissøren her sine evner som personinstruktør: Ikke-skuespillere som Brenner og Ingrid Olava er dempet og tilforlatelig troverdige. Samtlige aktører turnerer replikkene til Trier og Eskil Vogt, norsk films trolig beste og mest realistiske dialogforfattere, godt. Og i sentrum står en lysende Anders Danielsen Lie med det bleke, følsomme ansiktet sitt, og den store munnen som endrer hele ansiktet når han smiler, hvilket han i denne filmen gjør sjelden, og da fordi det forventes mer enn av noen indre grunn.

«Oslo, 31. august» trenger litt tid på å komme i riktig gir. Og selv da er den kanskje ikke for alle. Det er en tyngre film enn «Reprise», den har mer fullkorn i deigen, den viker ikke unna sitt eksistensielle tema. Men den som går til denne forunderlige filmen med åpenhet og alvor, vil ikke forlate den før de har fått merker av den.