Bevegende engler

Forståelig nok er «Universets engler» blitt kalt en islandsk «Gjøkeredet», en på samme tid absurd og realistisk reise inn i psykisk sykdom.

Fridrik Thsr Fridriksson beskjeftiger seg oftest med mennesker utenfor A4-formatet, og han behandler dem med humoristisk varme, men temaet tvinger ham i denne filmen til mindre grov fortegning enn tidligere.

Mens «Gjøkeredet» fra starten tok oss inn i en lukket institusjon, begynner Fridriksson med det normale livet og den høyst normale Palls (Ingvar E. Sigurdsson) forventninger og interesser. Han forelsker seg, blir sveket, og utvikler gradvis en så ekstrem og truende oppførsel at han tvangsinnlegges.

På institusjonen møter han bl.a. Victor med Hitler-forestillinger og Sli som tror han skrev alle Beatles-sangene.

Desperasjon og lyst

Fridriksson lar Palls overstemme fortelle i vakre, bitre små tekster. Den skjøre overgangen mellom normalitet og sykdom står klart fram. Han gir sine personer rom og lar oss se dem i desperasjon, men også i lystelige øyeblikk. En kostelig scene viser institusjonskameratene boltre seg på luksusrestaurant.

«Universets engler» er definitivt best når fokus holdes på disse nødens venner. «Gjøkeredet»-parallellen er tydeligst i skildringen av institusjonen. Om det er pasientenes bilde av den vi ser eller Fridrikssons er litt uklart, og det blir noe overdrevent gammelautoritært over dens ufølsomhet og kynisme.

Befriende

Regissørens klare standpunkt på vegne av sine personer er befriende i tillegg til innsikten han viser. I denne samproduksjonen har Harald Paalgard fotografert. Han leverer bilder som oppmerksomt formidler fortellingens skiftende stemninger.