Bevegende og vittig

«Toy Story»-filmene får deg til å tenke på dine gamle leker med fornyet kjærlighet, oppfinnsomme eventyr for de mye omtalte barn i alle aldrer.

For det var selvfølgelig sånn det var. Lekene levde, i roterommenes alle kroker og gjemmer, og dette glemte faktum har John Lasseter laget kreative spillopper av. «Toy Story 2» står ikke tilbake for film nummer én.

Leker kan det meste, viser det seg, i alle fall med litt hjelp fra dataanimatører. Denne gang åpner det ganske så vemodig, når cowboydokka Woody får ødelagt armen og ikke kan være med sin eier, Andy, på leir. Til alt overmål blir han stjålet av lekesamleren Al. Hos ham oppdager Woody at han er et verdifullt samle-objekt, stjernen i en gammel TV-serie - og han møter sine medspillere fra denne. Hjemme hos Andy er de andre lekene, med Buzz Lightyear i spissen, i full gang med å klekke ut en plan for å hente Woody hjem.

Lekenes viltre eventyr, ofte i rein actionstil, er stor moro. Animasjonen er imponerende. I tillegg har filmen utmerket dramaturgi. Lasseter har ikke glemt at et eventyr skal få oss på tå hev og samtidig kalle på følelsene. Noen sekvenser er bevegende, andre vittige - en presist fortalt fortelling uten unødige longører.

Randy Newmans musikk akkompagnerer Woody & co. Cowboyen har i originalversjonen fått stemme av Tom Hanks. Han gjør ikke opplevelsen mindre.