Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Bjørn Esben Almaas, «Den gode vennen»

Bevegende om barndom

Fortidas nakketak på nåtida er tema i den Nordisk råds litteraturpris-nominerte romanen «Den gode vennen».

NOMINERT: Fortelleren i Bjørn Espen Almaas nye roman får fortiden i fleisen og bryter sammen. Boka om den lille gutten som blir en mann som sliter, er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
NOMINERT: Fortelleren i Bjørn Espen Almaas nye roman får fortiden i fleisen og bryter sammen. Boka om den lille gutten som blir en mann som sliter, er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Foto: Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

BOK: «Han spør hvor vi bor. Med tanke på montering, sier han. Jeg blir slapp i kroppen. Det trykker mot ryggen under det høyre skulderbladet. Presset kommer mot ribbeina og lungene på den andre sida. Er det en skarp smerte i den venstre leggen min? Det er tungt å puste. Jeg er varm. Svetter. Et blaff av svettelukt. Lukta kommer fra meg, og en dag kommer alle rom jeg går inn i, til å lukte sånn, akkurat sånn, og jeg veit det, men veit ikke hvorfor».

Han er ikke helt ærlig med seg selv, fortelleren i Bjørn Espen Almaas «Den gode vennen».

Han vet hvorfor angsten rammer ham i markiseforretningen, denne sommerdagen 2013. Det er fortidas jerngrep om nåtida han kjenner.

Gjensynet med mannen som jobber der, kalt Mutt, revitaliserer et barndomstraume. Den voksne fortellerens fotfeste glipper, og romanen spoler tilbake til 1987. Noe fælt er skjedd fortelleren, han er gul og blå, men greier ikke fortelle om det til noen.

Frykt

Ti år er gått siden Almaas’ forrige bok. Han debuterte til gode anmeldelser med novellesamlingen «Costa del Sol» (2001), og har siden utgitt to romaner før «Den gode vennen», som kom i fjor.

Boka er, sammen med Matias Faldbakkens «Vi er fem», nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.

«Den gode vennen» alternerer mellom to tidsnivåer: Vi møter den voksne fortelleren med kone og to sønner, og vi møter ham som sjetteklassing. I 1987 er fortelleren en skremt, liten gutt. Han vil ikke gå på skolen, vil slutte i speideren.

Hjemme møtes frykten med «Du må gå», «Du har ikke noe valg» og et oppgitt «Hva er det som er feil nå da?» av den ikke veldig lydhøre moren. Nærmiljøet er røft. Snille gutter blir fiket til og tisset på, men den verste hendelsen ties det om. Først mot slutten av romanen gis leseren innsyn.

Holder igjen

En klassisk mobbehistorie, kan det synes som. Men alt er ikke riktig som forventet i «Den gode vennen», og det er romanens klare styrke.

Skildringen av forholdet mellom den voksne fortelleren, som er i krise etter møtet med Mutt, og den lille sønnen, er også rørende.

Han ser at faren sliter, prøver å hjelpe. Den voksne fortelleren greier ikke å relatere ordentlig til nået, og betviler det han ser og opplever. Det gjør også tolvåringen i 1987. Han frakobler seg virkeligheten, av nødvendighet. Romanen avdekker langsomt årsaken og teller ned, fra 30. november 1987. 24. november er dagen som forandrer alt, og leserens tanker går tilbake til det første møtet med gutten. Han orker ikke å bli tatt på.

Null innsyn

Almaas kan henge litt lenge i beskrivelsene (se sitatet innledningsvis), men det oppveies av historien mellom fortelleren og Mutt, av et dempet, men dynamisk språk, og av et romanskjelett som holder på spenningen og uroen.

Tilbakeholdelsen av hva som er skjedd med fortelleren, dytter leseren fremover.

At detaljer fra begynnelsen gir mening på slutten, er fint. Det er neppe tilfeldig at det er silhuettgardiner fortelleren og kona vil kjøpe da romanen åpner.

Silhuettgardinene gjør det vanskelige å se inn, samtidig som utsynet er bra. Som barn tenker fortelleren at han vil være usynlig, samtidig som han ser alt. Som voksen greier han ikke fortelle kona hva som plager ham. Utsyn er bra, å gi andre innsyn er vanskelig. Slik er silhuettgardinene et bærende bilde tematisk sett. Men også strukturelt, fordi romanen i det lengste utestenger leseren fra det viktigste.

«Den gode vennen» en bevegende fortelling om å skjule, og om sterke, usynlige bånd - mellom to gutter i 1987, og mellom en far og en sønn tjueseks år senere.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!