Beviset på at størrelsen ikke nødvendigvis betyr noe

Stor litteratur i kortformat fra Don DeLillo.

||| ANMELDELSE: Med sitt postmoderne røntgenblikk på det amerikanske samfunnet, regnes Don DeLillo for å være en av vår tids store gjenlevende forfattere. Og 73-åringen leverer fortsatt varene. Mens den episke kolossen «Underverden» var en prøvelse å komme gjennom, selv for den mest hardbarka litterat, har DeLillos siste utgivelser holdt den slanke linje.

«Omegapunktet» er enda en av disse romanene i kortformat, om mulig mer minimalistisk og tankefull enn sine forgjengere. 

Haiku-krig
Her finner vi ikke et ordnet handlingsforløp, bare en nøktern fortelling: 73-årige Richard Elster - tidligere rådgiver for Bush-administrasjonen, og en viktig brikke i planleggingen av Irak-krigen - har meldt seg ut av samfunnet, og lever tilbaketrukket på en gård midt ute i den californiske ørkenen, i et forsøk på å få tida til å gå litt saktere. Hit kommer filmskaperen Jim Finley, som ønsker å lage en dokumentarfilm om Elster og hans rolle under krigen, og romanens nerve er samtalene mellom de to: Om tid og forfall — men også om krig som haiku-dikt og betydningen av rulletekster. 

Beviset på at størrelsen ikke nødvendigvis betyr noe

Rammefortellingen utspiller seg derimot i Metropolitan Museum of Modern Art, hvor en videoinstallasjon av Hitchcocks klassiker «Psycho» ruller og går. Filmen varer i ett døgn, og i sakte film, uten lyd, skrider handlingen fram, akkurat som DeLillos vesle roman beveger seg stillferdig over sidene.

Sånn sett fungerer boka som et speilbilde på kunstinstallasjonen: Handlingsforløpet er nærmest stillestående, setninger gjentas, bildene males utover. 

Meditativt
For romanen kan også leses som et forsøk på å skape kunst. Boka innehar en egen flyt, nærmest en slags meditativ tilstand. Det er den ettertenksomme DeLillo som skriver nå, han som grubler. Og gruble, det gjør leseren også. Kanskje har det å gjøre med det langstrakte, vidåpne ørkenlandskapet han beskriver, eller det stramme språket, de ordknappe setningene.

Eller kanskje er det rett og slett alt det som befinner seg bak orda - selve opplevelsen av det å leve og være et menneske - som gjør at jeg blir sittende å fundere på alt og ingenting — mens jeg lar tida gå litt saktere.