Bevisstløs tidsturisme

«Den 13. etasje» innledes med Descartes-sitatet «Jeg tenker, altså er jeg». Gjennom resten av dette pølsevevet lurer man på om de ansvarlige har mistet bevisstheten eller går på en ny type dop.

Nå handler denne science fiction-konstruksjonen om bevissthet, for så vidt, den dataskapte sådan, og om hvordan to kløktige vitenskapsmenn har gjenskapt Los Angeles anno 1937 på en mikrochip.

De to og flere til farter en smule smertefullt fra 30-tallet til, tror jeg, året 2024 via en simulator som også utstyrer dem med nye bevisstheter. All denne turismen utløst av at seniorforsker Hannon Fuller (Armin Mueller-Stahl) blir myrdet, hvorpå hans yngre kompanjong Douglas Hall (Craig Bierko) lurer på om det er han som faktisk er drapsmannen.

Det er ikke gøy for Hall, og det er enda mindre gøyalt for oss. En brukbar idé om simulatorteknikkens muligheter er sølt bort i en forvirrende, springende, ulogisk beretning, der den ene personen mer uinteressant og klisjépreget enn den andre raver rundt i tåkeheimen. Merk Vincent D\'Onofrio som dataoperatør - et sant freakshow.

Byrået som distribuerer filmen prøver i et skriv tappert å forklare tøvet ved hjelp av Platon og ord som «spesifisert bøyningsmønster». Hvilket minner om matematikktimer vi for lengst har fortrengt. Fortreng denne.