Bevisvurdering og pedagogikk

SAKKYNDIGE: Etter mitt innlegg i Dagbladet den 10/1 hadde jusprofessor Hans Petter Graver en kommentar 12/1 hvor det antydes at jeg er uten respekt for personer med annet syn enn mitt på bevisvurdering. En fruktbar debatt krever at grunnlaget for den enkeltes oppfatning blir klargjort. Da hjelper ikke polemiske utsagn slik han avslutter: «Men å frifinne alle tilfeller av faglig tvil om et bevis eller svikt i vurderingen av enkelte bevis er neppe veien å gå». Graver forstår sikkert at det ikke dreier seg om dette.

PEDAGOGIKK om bevis-vurdering er Gravers målsetting. Likevel grunnstøter han med Torgersen-saken. Etter å ha nevnt de tre tekniske bevisene - bittet, avføringsflekken og barnålene - stiller han et spørsmål som lett fører til totalhavari: Hva er sannsynligheten for at alt dette skal foreligge på en gang?

Vi har hørt det før fra førstestatsadvokat Jørn Maurud: «Hvor mye uflaks er det mulig å tilskrive en slik mann...», med henvisning til Torgersen. Nå har nye sakkyndige vist at det ikke finnes naturvitenskapelig grunnlag for å knytte Torgersen til drapet med de tre bevisene. Derfor blir utsagnet til Graver og Maurud skremmende retorikk uforenlig med sannhetssøking. Gjenopptakelseskommisjonen som avslo Torgersens forsøk på å få sin sak prøvet på ny, brukte utrolig nok tilsvarende retorikk.

HELHETSVURDERING er

viktig for en rettferdig dom. Da må all kunnskap om saken frem for retten, både det som taler for og det som taler mot at tiltalte er skyldig. Dette har Ola Tellesbø fått klart frem i sitt motinnlegg (14.01); han utfordrer Graver ved å spørre om han ønsker dom uten sannhetssøken.

PEDAGOGIKKEN i Gravers innlegg kan altså ikke ha vært god, men han er desto klarere i sitt neste innlegg (17.01): «Vitenskapelig basert kunnskap er viktig som grunnlag for domstolenes avgjørelser, og de sakkyndige ... må derfor være kompetente og gi holdbare uttalelser basert på forsvarlige metoder». Nå er Graver helt på linje med min holdning: «Det dreier seg om å bygge den juridiske helhetsvurderingen på tekniske bevis som kan forsvares vitenskapelig. Dette er jo hensikten med å ha gode fagpersoner som sakkyndige».

FORUTSETNINGEN ER at det finnes spor som kan granskes naturvitenskapelig. Slik var det i Torgersen-saken, men de sakkyndige i 1958 hadde ikke nok vitenskapelig kompetanse; uten forbehold hevdet de at bevisene med nær 100 % sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Juryen hadde derfor ikke noe valg: Torgersen måtte dømmes! Omstendigheter og funn som tydet på at han ikke kunne ha vært på åstedet, ble utelukket fra helhetsvurderingen. Slik kan en sakkyndig bli gjort til bøddel. Det lyder rått; men selv om Norge ikke har dødsstraff, er livstidsdom alvorlig.

Fredrik S. Heffermehl oppsummerer i Aftenposten (17.01) hvordan alt gikk galt i Torgersen-saken, og advokat Erling Moss beskriver Gjenopptakelseskommisjonens misère (18.01). Er problemet at jurister fortsatt ikke lærer vitenskapsbasert bevisvurdering?

Et universitetsseminar om rettsmedisinsk sakkyndighet ble 18.09.06 arrangert av Ståle Eskeland og undertegnede.

Her ble kløften mellom jus og naturvitenskap synliggjort. Det var stor interesse for å bygge bro mellom de to kulturene slik at rettssikkerheten kan bedres. Dessverre deltok ikke Graver på seminaret. Innledningen ble gitt av Jon T. Johnsen, dekan ved Det juridiske fakultet, under tittelen: «Feilkilder ved ekspertbevis». Her fikk deltakerne en gjennomgang av mulige feil ved bevisvurdering, både av faglig og sosiopsykologisk art.

JOHNSEN PRESISERTE viktigheten av at ekspertene sier fra om hvor sikre de er i sine konklusjoner i forhold til de aktuelle juridiske krav til styrken på bevis. Og som Graver påpeker i sitt siste innlegg: «Selvsagt er det behov for en ekstra terskel for å domfelle i straffesaker i forhold til andre saker». Nettopp her svikter det i Torgersen-saken.