Beyoncé

Åh, om det bare var mulig å kjøpe en av dem!

CD: Beyoncé lever av å iscenesette seg selv. Hun er r&b-dronning, girlgroup-pioner og alle tenåringsgutters våte drøm – men samtidig innhyllet i et slør av mystikk. Siden solodebuten i 2003 har hun bare blitt glættere og glættere, og på betroelsesfronten gir hun aldri så mye som en lillefinger. Men hvis spørsmålet man sliter med er: «Hvem er hun egentlig?», er det meningen at man skal få svar på det nå. Ideen bak dobbeltalbumet «I am … Beyoncé/I am… Sasha Fierce» er å dyrke fram damas to personligheter: På den ene siden den følsomme, nedstrippede, vokalkrumspringende balladesangeren, på den andre den beinfunky, rytmespenstige superdama. På papiret ingen dårlig idé. Men samtidig som «Sasha» tramper vilt med stilettene og er en parade av rytmerik dansegulvgymnastikk, kjører «Beyoncé» egentlig bare en oppvisning i kleint allmennføleri. Der «Sasha»-sporene «Single Ladies» og «Diva» er minimalistiske, bassterke og hyperfengende, ja klassisk Beyoncé på sitt beste, er «I am... Beyoncés» poppesutrete «If I were a boy» og horrible «Ave Maria»- møter-Madonnas «Promise-to-try»-pastisj bare pinlige. Nei, dette er ingen «B’Day».