Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

BeyoncéBeyoncé!

Talk to the hand!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Vi kan like gjerne gjøre som Beyoncé på «B\'Day» og fortelle en historie fra virkeligheten. Før hun skulle slippe sitt første soloalbum «Dangerously In Love» i 2003, ble jeg invitert på en forhåndslytting hos Sony. Det var mange av oss, vi satt rundt et stort bord og fikk sniklytte til høstens albumslipp. Helt til slutt kom trumfkortet, videoen til «Crazy In Love». Stillhet. En av oss løftet armen, akkurat som på barneskolen. - Du, kan vi se den igjen? Vær så snill?Vi så den fem ganger på rad.

Sjef

Som sjefen for Destiny\'s Child hadde Beyoncé Knowles allerede vist at hun hadde evnen til å revolusjonere kommersiell r&b. På nittitallet var jentegruppene - med unntak av TLC og EnVogue - en musikalsk underklasse. De solgte kanskje litt, men hadde ikke respekten som fulgte med albumsalget, fordi de som oftest ikke skrev musikken sin selv. Beyoncés karakteristisk kjappe låtskriverstil og «Independent Woman»-mentalitet forandret alt dette, og på «B\'Day» har hun selvfølgelig både låtskriver- og produksjonskontroll.

Sørstatsrøttene

Nå er det ingen av låtene på «B\'Day» som har samme umiddelbarhet som «Crazy In Love», men som album er plata bedre enn «Dangerously In Love». Der hun på førsteskiva fjernet seg fra Destiny\'s-stilen og valgte et diskosvalt Donna Summer-/Shuggie Otis-/Diana Ross-lydbilde, er hun nå tilbake hos sørstatsrøttene sine. På «B\'Day» står Beyoncés stiletthæler godt plantet i den osende heite Houston-asfalten. Det er tett, det er skittent, det er aggressivt.

Rumpevrikk

Og akkurat som på Destiny\'s-skivene går dama hardt ut med de dansbare låtene først. Hun åpner blåserdrevne «Déjà Vu» med ordene «Bass, high hat, 808», og nevner dermed de viktigste årsakene til at det gjennom hele albumet virker som om rumpevrikk-refleksen har tatt over hele kroppen. På «Get Me Bodied» og illsinte «Ring The Alarm» har produsent Swizz Beats strippet låtene helt inn til den nakne huden, og deretter kledd dem opp i simplistiske, men akk så effektive, klapp-i-henda-rytmer. For ikke å snakke om den bassgrimete replikkvekslingen «Upgrade U» , som gir en følelsen av å være flue på veggen i sjekkeprosessen mellom Beyoncé og Jay-Z.

Ballader

Men Beyoncé vil ikke bare at vi skal riste laus, hun vil at vi skal slowdanse også. Den mye omtalte Stargate-/Lind-/Bjørklund-låta «Irreplaceable» er albumets mest popete låt, men er også nydelig i all sin gitarenkelthet. Og så har vi årets vakreste soulballade, «Resentment» , som fletter Curtis Mayfields «Think» inn i en vemodig fortelling om å være forsmådd. Au. På tross av at Neptunes-produksjonene rundt midten av plata er en smule slappe, tyr «B\'Day» aldri til enkle løsninger. Beyoncé forsøker hele tiden å trekke R&B i nye retninger, og klarer det så bra at «B\'Day» burde dukke opp på flere årsbestelister mot slutten av året. Var det noen som fortsatt lurte på hvordan man uttaler Beyoncé?